Gå til hovedinnhold

Kristian Olsen aaju : Det tatoverede budskab, 125 sider

HÆ! HÆ?

Ja, jeg begynner med det ordet jeg sa flest ganger mens jeg leste  det grønlandske  bidrag til Nordisk Råds litteraturpris for 2011.

En mann arver tantens litterære prosjekt når hun dør. Han renskriver det uten å ta stilling underveis til hva han leser/skriver. Manuskriptet viser seg å handle om en grønlandsk kvinne som for flere generasjoner siden ble funnet drept, og to kvinners søken etter hvorfor hun ble drept og hvem som gjorde det.

Dette var en helt merkelig bok. Og jeg overdrev ikke når jeg hadde to Hæer i overskriften, for maken til pussigheter og underfundigheter skal man lete lenge etter. Nesten ingenting av det som blir beskrevet i denne boka virker logisk. Nå kjenner jeg jo ikke grønlendere, men at deres hjerte er så åpent at det holder å se et menneske en gang før man elsker det dypt og ubetinget (de to kvinnene), og at det holder å komme inn i en grønlandsk kirke, og så er man hel igjen, nei, det trur jeg ikke på!
Og hva med arrestasjonen og flyturen til Grønland? Nei, nei, nei!

Jeg er ikke imponert, jeg er virkelig ikke det, og rangerer denne lavere enn Nordenswanboka.

Kommentarer

  1. De er ihvertfall anderledes disse grønlenderne enn de i Høegs Smilla. Der var det bare snø og skepsis.

    - men Hæ, oppsummerer perfekt mine følelser også, selv om ting virker stadig mer logisk etterhvert som jeg leser omtaler og skriver kommentarer.
    Før dagen er omme kommer boka til å framstå som et mesterverk :-)

    SvarSlett
  2. "Snø og skepsis". En fantastisk treordsomtale av Frøken Smillas fornemmelse for snø. Kanskje vi likegodt skal gå over til så korte og konsise beskrivelser?! ;)

    Jeg tenkte vel som deg Solgunn. Hæ og Hæ. Men jeg syntes det var morsom lell da. Min omtale får bli "Hæ og Ha".

    SvarSlett
  3. "Nå kjenner jeg jo ikke grønlendere, men at deres hjerte er så åpent at det holder å se et menneske en gang før man elsker det dypt og ubetinget (de to kvinnene), og at det holder å komme inn i en grønlands kirke, og så er man hel igjen, nei, det trur jeg ikke på!
    Og hva med arrestasjonen og flyturen til Grønland?"

    Jeg hadde glemt den episoden om kirka... jeg husker jeg måtte lese den høyt til samboeren min (i tillegg til noen betraktninger om fjorder og fjell og frodige fjorder eller hva det nå var). Uansett, den kirkeopplevelsen er litt sånn som boka i et nøtteskal. Og vips, så var alt bra:-)

    Jeg datt nesten litt av med det flyet og den arrestasjonen... Skjønte liksom enda mindre...

    SvarSlett
  4. Likte overskriften din her: hæ???
    Egentlig er det kanskje ikke mer å si enn "hæ" :)

    SvarSlett
  5. Kanskje hele samlesningsprosjektet snart bør hete HÆ?
    Det er mye merkelig litteratur som er nominert, sier nå jeg.
    Du - skal du til Oslo før april? Jeg synes det hadde vært morsomt å lage et lite treff for vi som samleser, de som har lyst, så vi kan bearbeide opplevelsen. :o) Da tenkte jeg at jeg må ta utgangspunkt i deg som bor laaaangt unna (uten at jeg vet helt hvor de andre bor...)

    SvarSlett
  6. HÆ! HÆ?
    Knallbra, den sier alt!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …