Gå til hovedinnhold

Arto Paasilinna : Tordengudens sønn , Aschehoug, 234 sider


Hysterisk morsomt - publisert i Altaposten 14. mai 2010

Jeg hører ikke til de mest svorne Paasilinna fansene, det må jeg innrømme, selv om jeg har lest og likt alle de tidligere Paasiliina bøkene som er kommet i norsk oversettelse.
For noen uker siden kom den syvende boka ut i Norge, nesten tjue år etter utgivelsen i Finland.

Romanen starter med en litt kjedelig oversikt over de gamle finske gudene. De er bekymret fordi det nesten ikke er noen som tror på dem lengre. Men på Ronkaila gård bor det en som fremdeles tror på dem, og som ber og ofrer til Tordenguden eller Ukko Overgud som er hans hele og fulle navn. Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler ble lært opp av sin far til å vende seg til Ukko for å be om hjelp og støtte. Ukko Overgud ønsker at flere finner skal finne tilbake til sin gamle gudelære, og sender derfor sønnen sin, Rutja, ned til jorden slik at han kan frelse de troløse. Siden Sampsa Ronkainen er en av de få finlenderne som fremdeles ber til Ukko Overgud, passer det godt at Rutja kan ”låne” kroppen hans mens han vandrer på jorden. Sampsas sjel får plass i Rutjas kropp, og fordi gudesønnen ikke på noen måte kan gå for å være et menneske, må denne forbindelsen holde seg på loftet i et av byggene på Ronkaila. Forvirret? Ikke når du får lest litt i boka selv. Dette er rett og slett underholdning på høyt nivå! Når boka er halvlest, tar det helt av; med disipler og 6 nye bud som menneskene bør leve etter:

Du skal frykte og elske Ukko.
Du skal ikke være slem mot de små.
Du skal verne alt liv.
Du skal ha respekt for de gamle.
Du skal leve som folk.
Du skal ikke gi opp.


Høydepunktene står i kø når Rutja starter en hysterikerklinikk, der målet er å rekruttere nye troende og siden Finland har mange hysterikere (kvinnfolk spesielt), vil helbredelse med sjokklynterapi virkelig gjøre susen. Teksten er full av samfunnskritikk, noe som nesten er obligatorisk i den finske forfatterens bøker. Denne gangen er det psykiatrien og behandlingen av psykiatriske pasienter som får fokus. Dette var skikkelig morsomt, og helt klart den Paasilinnaboka jeg har likt best.

Terningkast 5

Etiketter:

Kommentarer

  1. Groskro16. mai 2010 kl. 21:50

    Så bra at du likte den! Jeg har jo lest noen bøker av denne forfatteren i år, og gleder meg til å lese flere. Synes han er morsom:-)

    Ha en fin 17.mai! :-)

    SvarSlett
  2. Beatelill17. mai 2010 kl. 23:36

    Hei :) Jeg er ikke sikker på om du liker slike awards, men jeg liker bloggen din så godt at jeg har gitt deg en uansett :) Sjekk bloggen min for mer info.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer