Alan Drew : Det som er på jorden : Cappelen Damm, 330 sider

En fryktelig vond bok å lese

Det begynner så rolig og fint med den lille gutten Ismail som er på bytur med faren Sinan. De er kurdiske flyktninger, og bor 3 timers båttur fra Istanbul. Romanen starter den dagen Ismail skal omskjæres, og han og faren har tatt turen inn til Istanbul slik at Ismail kan vise seg frem i den tradisjonelle drakten som kun brukes den dagen omskjæringen skal foregå.

Hjemme venter moren og storesøsteren Irem på femten år. Familien bor i en gammel betongblokk, og naboene i etasjen over er amerikanere. Sinan hater amerikanere, for faren hans ble skutt i hodet og drept av amerikanske soldater. Sinan er troende muslim, og han forventer at kona og datteren adlyder ham. Kona syns at det er helt greit, hun er også oppvokst i samme landsby som han, og hun forventer at han tar styringen og bestemmer hvordan familien skal leve. For Irem stiller det seg annerledes. Hun kjenner at hun ikke lever lengere, for etter at hun fikk menstruasjon for tre år siden har hun måtte gå med tildekket hår og tildekket kropp. Hun er forelsket i naboens gutt, den amerikanske Dylan. Hvis faren hadde visst om det, ville det blitt stor skandale.

Så skjer katastrofen. Ett kraftig jordskjelv ødelegger blokken de bor i, og mange blir drept. De overlevende blir samlet i en flyktningeleir som faren til Dylan tar inisiativ til. For Sinan blir livet et helvete, og han føler at de amerikanske hjelpearbeiderne er ute etter å ta fra ham religionen hans, barna hans og livet hans.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer. Men jeg kan røpe at jeg måtte ta en pause noen dager, jeg klarte rett og slett ikke å lese mer, for jeg syns det er så jævlig at religion kan ødelegge så mange menneskers liv.

Forfatteren er amerikansk, og flyttet til Istanbul noen dager før det kraftige jordskjelvet som drepte rundt 25 000 mennesker i 1999. Jeg har noen betenkeligheter til denne boka og det er blant annet dette: Mennesker handler fryktelig stygt på grunn av religion, og det er den muslimske troen som blir syndebukken. Det hadde vært enklere å tro på, og greiere å forholde seg til hvis forfatteren hadde vært muslimsk, og ikke en fra yttersiden.

- Og jeg har jo lenge hatt veldig lyst til å reise til Istanbul - denne boka tok litt reiselysten fra meg.....
 

Kommentarer

  1. Fin anmeldelse Solgunn!

    Jeg likte denne boken veldig godt. Syns den var nyansert akkurat fordi det ikke er en muslim som har skrevet den. Det ble mer troverdig syns jeg, ikke bare en good guys - bad guys vinkling. Interessant at du tenke omvendt? Jeg gråt og gråt - og elsker bøker som får meg til å reagere på den måten.

    SvarSlett
  2. Jeg skjønner godt at du gråt, det var nok der jeg la boka bort noen dager, - for den er virkelig vond. Og så er det så urettferdig at verden er slik for noen, spesielt kvinner.

    SvarSlett
  3. Flott omtale, Solgunn. Jeg syns også dette var en sterk bok, og har anbefalt den inne på Skrift. Jeg gikk til den med en viss skeosis, men disse ble stort sett gjort til skamme. Interessant forksjell i synspunkt mellom deg og Bokdama. Slikt gjør bokblogger så spennende å følge.
    Har du vært i Istanbul etter at du leste denne? Jeg planlegger en tur dit i vår, og er veldig interessert i andres erfaringer, tips og råd. Tror jeg har drømt om Istanbul siden først jeg hørte om Miklagard/Konstantinopel/Bysantin/Istanbul, verdens eneste interkontinentale by :-) Og det var grunnen til at jeg leste denne boka. I løpet av våren skal Orhan Pamuks bok om den gamle byen leses. Gleder meg allerede :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar