Dødslekene : Suzanne Collins - Lydbok : 11 timer, 35 minutter

Du grufulle verden
I fjor under verdens bokdag presentere Monica på Alta folkebibliotek denne boka. Hun sa at den var fantastisk god, uforglemmelig og helt grusom. Jeg grøsset da hun fortalte hva den handlet om, og tenkte i mitt stille sinn at jeg ALDRI skulle ha noe med den boka å gjøre. Og så feil kan man altså ta, for jeg har nå hørt lydboka, og det ble en stor lytteopplevelse, og jeg håper Monica har bestilt inn bok 2; Opp i flammer, som skulle komme som lydbok for noen dager siden. Det er planlagt 3 bøker i denne serien; bok tre kommer på norsk til høsten.

Vi er i framtiden, og det USA som vi kjenner i dag er borte. Nå består Nord-Amerika av 13 stater, der 12 stater er underlagt hovedstaten og hovedstaden Capitol. For 74 år siden gikk alle de andre statene til krig mot Capitol og tapte. Som straff og som en evig påminnelse om hva det koster å sette seg opp mot de som bestemmer blir det hvert år arrangert en reality-konkurranse. Hver stat må sende en gutt og en jente mellom 12 og 18 år til Dødslekene. Dødslekene finner sted på en arena, kjempestor, mange kvadratkilometer, og deltakerne er i kameralinsen hele tiden. For dette er nemlig et direktesendt tv-show som alle innbyggerne er tvunget til å se på. Showet er over når det står en levende deltaker igjen. De andre 23 må være døde.

Ja, jeg vet, det er helt forferdelig! Heldigvis blir vi ikke vitne til de mest groteske drapene - uff, men vi følger historien gjennom hovedpersonene Katniss og Peeta, og deres kamp for å overleve.

Konklusjon: Dette var en virkelig bra ungdomsbok, levende fortalt av Ulrikke Hansen Døvingen og jeg må bare takke Monica. For hun fortalte så levende og så engasjert om den at jeg faktisk ikke kunne la være å få den med meg, selv om jeg ikke hadde lyst. Det er formidling det!

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...

Les mer

Solgunn sitt

Søk i denne bloggen