Døden
Philip Roth skriver om døden - om den gamle døden, den døden som kommer naturlig når livet er levd og det tross alt er tiden. Før Roths karakterer kommer dit må de gjennom mange fysiske lidelser, og det er operasjoner, sykehus, draft og dren og tette årer. Det er brutte løfter og anger, og så er det samtale med graveren på kirkegården. Hovedpersonen er død når historien begynner, og vi får et tilbakeblikk på livet hans.
Jeg ble ikke berørt, det ble for introvert og for gammelmannsaktig. Det er likevel ikke tvil om at det er god litterær kvalitet på boka, språklig og innholdsmessig - men likevel, dette er for de spesielt interesserte.
Jeg har ved en tidligere anledning kritisert Ola G. Furuseth for måten han leser de kvinnelige stemmene. Denne gangen er det ingen grunn til å kritisere noe som helst. Han leser utrolig bra!
Jeg syntes dette var en glimrende bok, som 'everytime'(!) fra Roth! (men så er det vel etterhvert noe gammelmannsaktig over meg også...)
SvarSlettJeg leste i kveld i store norske leksikon at Hvermann er en meditasjon over alderdom, sykdom begjær og død. Og for meg ble det for mye sykdomsprat med detaljer om operasjoner, og draft og dren.
SvarSlett