Gå til hovedinnhold

Upperdog - Film


Sara Johnsen er en multikunster, og en virkelig dyktig en også. Jeg leste romanen White Man da den kom ut, og likte den veldig godt. Filmen Vintekyss, hennes debut som langfilmregissør har jeg ikke sett, men jeg er nysgjerrig og interessert i hva Sara Johnsen skaper så da Upperdog kom i DVD-utgave bestilte vi den til biblioteket, og jeg tok den selvfølgelig med meg hjem for å se.

Upperdog handler om fire unge mennesker. To søsken ble adoptert til Norge, bare den eldste husker at de var to da de kom, for de havner hos forskjellige familier. En polsk alenemor arbeider som vaskehjelp på en restaurant, og hun er også hushjelp hos en velstående familie. En norsk gutt er Afganistan, på oppdrag for det norske forsvaret, det han gjør på ordre plager han når han kommer tilbake til Norge. 

Disse fire unge menneskene vever livene sine inn i hverandres, og det er skildret på en både vakker og trist måte. Skuespillerne er flinke, troverdige og nydelige, - hver på sin måte. Det ble en god filmopplevelse, og jeg skjønner godt at filmanmelderne har trillet terningen til både femmere og seksere. 

Kommentarer

  1. Helt enig! Jeg så den for noen uker siden og ble svært begeistret.

    SvarSlett
  2. Jeg så den nettopp jeg også. Likte den kjempe godt!

    SvarSlett
  3. Jeg endte opp med å se denne to ganger på kino, det var ikke planlagt, men det gjorde heller ingenting når filmen er så god som den er.

    Spesielt den scena hvor hun servitrisen kysser soldaten på kjøkkenet..så romantisk :)

    SvarSlett
  4. Kunne godt tenkt meg å se den en gang til, og det er jo mange klipp som kan være fint å se igjen.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...