Gå til hovedinnhold

Toril Brekke : Det lovende landet - Lydbok



Nå har jeg hørt ferdig hele Toril Brekkes trilogi om den norske utvandringen til Amerika! 


Ja, ikke alle tre sånn på rad da. Bok en, Drømmen om Amerika hørte jeg for to år siden, bok 2; Gullrush hørte jeg i fjor i julestria, og nå er altså bok 3; Det lovede landet ferdighørt. 


Toril Brekke leser forordet, og hun forteller litt om hvordan hun arbeidet med boka, og om de personene hun skriver om. 
I bok  tre følger vi Agnes og Lasse fra Norge. De forelsker seg i hverandre hjemme i Norge, Lasse blir nødt til å emigrere til Amerika, og Agnes kommer etter. Men dette er i 1883, og det å finne hverandre igjen er ikke så helt enkelt. 


Jeg likte godt stemmen til Marika Enstad, hun var flink å lese. Språket til Toril Brekke er fint, jeg liker den knappe stilen, men må innrømme at denne boka er den jeg har likt minst. Avslutningen er for kort! Rett og slett! 

Kommentarer

  1. Jeg prøvde å lese den første boka men måtte gi opp. Ble veldig skuffet fordi jeg hadde gledet meg til å lese den. Synes historie, utvandring etc er så spennende, nemlig... For store forventninger, kanskje?

    SvarSlett
  2. Kanskje det var bedre å innta disse bøkene som lydbøker? Jeg var veldig fornøyd med 1 og 2 ihvertfall.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...