Gå til hovedinnhold

Ken Follett : Kjempenes fall : Cappelen Damm, 921 sider



Europas historie i skjønnlitterær form 

- Publisert i Altaposten 15. desember 2010

Dette er første bok i en planlagt trilogi der vi skal følge familier fra Russland, Wales, England, Tyskland og USA gjennom hele det 20 århundre.

Fortellingen begynner i kullgruvene i Aberowen i Sør-Wales 22. juni 1911, samme dag som kong George V blir kronet i Westminster Abbey i London. Tretten år gamle Billy Williams skal følge i sin fars og hans fars fotspor og begynne arbeidslivet sitt som læregutt i kullgruva. Det er hardt arbeid flere hundre meter under jorda, og alvorlige ulykker er ikke uvanlig.

Jarl Fitzherbert, heretter bare kalt Fitz eier jorda og kullgruvene. Han lever i sus og dus på godset sitt sammen med sin kone, den russiske fyrstinne Bea.  Billy og Fitz skal begge måtte gjennomgå store prøvelser i perioden fra 1911- 1924. Da har Europa vært gjennom en verdenskrig, og forfatteren har samvittighetsfullt og detaljert, for detaljert vil nok noen si, geleidet leseren gjennom blant annet politiske møter og fagforeningsarbeid, kvinners stemmerett og likelønn for likt arbeid, Lenins vei til makten i Russland og Woodrow Wilsons kamp for verdensfred.

Persongalleriet er stort men likevel svært oversiktlig. Ken Follett skriver i etterordet at en rekke historiske personer opptrer i boken og han har en regel han følger når han har med med skikkelser fra virkeligheten: “Enten har dette skjedd, eller så kunne det ha skjedd”. Dette gjør at deler av fortellingen blir historisk interessant, som for eksempel når den oppdiktede, men sentrale Walter von Ulrich hjelper Lenin tilbake til Russland etter mange år i eksil.

Selv om historien er godt skrevet, og spennende med mange mennesker jeg etter hvert blir kjent med, og glad i, må jeg få med at klisjeene er hjertelig tilstede og noen ganger blir det for drøyt. Her er det samleiebeskrivelser som er så banale at ikke engang Margit Sandemo kunne ha gjort det bedre, og hva med denne beskrivelsen av et drap:

“Han følte et gys av barsk tilfredshet da den tunge kroppen plasket ned i en søledam”. 

Men skitt au! Noen klisjeer og dårlige sexscener tåler man. Dette er likevel veldig god underholdning og ikke minst lærerikt. Jeg gleder meg til å møte Billy og Fitz igjen, og se hvordan de forandrer seg i takt med forandringen verden gjennomgikk forrige århundre.

Terningkast 5


Kommentarer

  1. - barsk tilfredshet - er det en vanlig følelse etter drap ? -)

    Må vel lese denne også etterhvert!

    SvarSlett
  2. Denne mursteinen av den bok kommer jeg til å hoppe over, til tross for din gode anmeldelse. Sideantallet skremmer meg litt...

    :-)

    SvarSlett
  3. Bokdama : Ja, det var det du sa, men du var enda mer positiv ;.)
    Ingalill: Yepp det må du!
    Groskro: Takk, og ja, den var litt lang!

    SvarSlett
  4. Ha ha! Denne har jeg lyst til å lese egentlig. Har lest om den flere steder.

    SvarSlett
  5. Herlig omtale :-) Fikk både lyst og ikke lyst til å lese den. Lengden skremmer meg ikke, men det gjør de klisjeene du viser til. Men kanskje jeg bare har godt av å lese en bok med noen barske mannfolk som kverker med vellyst...
    God omtale. Terningkast 5 ;-)

    SvarSlett
  6. Jeg elsket Stormens tid, som heller ikke var heeelt fri for klassiske klisjeer og har vel egentlig litt lyst til å lese denne også, kjenner jeg.

    SvarSlett
  7. knirk: Den er jo virkelig lesbar :-), så det er bare å hive seg rundt!
    Ståle: Tusen takk for en 5er, det kjentes bra!
    mbfjord:Det er noe med klisjeer, noen ganger gjør det ikke så mye, men det må ikke bli for mye - i Kjempenes fall er vi egentlig litt på grensa noen ganger, men boka er jo god likevel!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...