Gå til hovedinnhold

Isabel Allende : Øya under havet : Gyldendal, 479 sider


 Ikke helt magisk

Isabel Allende er en av mine favorittforfattere. Hun ble kjent over hele verden da hun skrev Åndenes hus, en roman som tar utgangspunkt i brev hun skrev til sin syke bestefar. Allende har en stor litterær produksjon bak seg, og dette er hennes 18. bok. De fleste er oversatt til norsk.

Romanen er en historisk fiksjon basert på reelle historiske hendelser som finner sted på to ulike steder i løpet av tidsperioden 1770-1810.  Første del utspiller seg på Saint-Domingue - i dag kjent som Haiti, i bokas andre del er handlingen lagt til New Orleans.
Den franske sukkerplantasjeeieren Toulouse Valmorain kjøper en slavejente, mulatten Tété i gave til sin hustru. Det viser seg ganske snart at Valmorains hustru er svakelig, hun tåler ikke det varme klimaet på Saint- Domingue. Valmorain voldtar den 11 år gamle mulattpiken.  Han føler ikke skyld,  slaver har ikke følelser. De svarte er ikke mennesker og har ikke evne til å føle smerte og sorg slik som de hvite. Dette var tankegangen hos mange hvite plantasjeeiere, i hvert fall hvis du skal tro på forfatteren. Tete blir gravid, og blir ført bort for å føde en sønn som Valmorain gir bort. Det skal gå mange år før Tété får vite hva som skjedde med han. Kort tid etter får Valmorains hustru en sønn, og hun dør like etterpå. Tété tar seg av barnet som om det var hennes eget. 
I slaveopprøret som finner sted noen år etter disse barnefødslene, Saint-Domingue blir den første frie svarte koloni, skal det vise seg at Valmoriain er fullstendig avhengig av slavenes velvilje og Valmorain og Tétés skjebner flettes sammen og det blir etter hvert mange tilfeldigheter. Her er det søsken som forelsker seg i hverandre, og gamle venner treffes på mirakuløs vis både en og to og tre ganger. Men det er magidronningen over alle som skriver dette, og derfor godtar jeg mye. Men noe litterært høydepunkt var det ikke, dessverre, men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som liker historiske romaner. Isabel Allende kan jo skrive!

Kommentarer

  1. Jeg synes Allende har tapt seg en del med årene, men det kan vel også være at at det er mine preferanser som har endret seg litt. Åndens Hus og Eva Luna er jeg veldig glad i, men jeg ble for eksempel aldri overbevist av Inez jeg elsker deg.

    Kjenner jeg meg selv rett så klarer jeg likevel ikke unngå fristelsen til å lese Øya under havet...

    SvarSlett
  2. Jeg har allerede kjøpt denne boka, og har allerede rukket å høre både positive og litt mindre positive ting om dette boka. Så langt jeg har klart å få med meg, har ingen slaktet den, men mange er svært forbeholdent begeistret. Uansett - jeg skal gi den en sjanse! Selv om magisk realisme som genre ikke har det samme taket på meg i dag som da jeg var svermerisk og i 20-årene. ;-)

    SvarSlett
  3. Heisann!

    Enten har Isabel Allende blitt dårligere til å skrive, eller så er det vi som har endret lesemåte og perspektiv. Noe er forandret. Jeg elsket Åndenes hus, tror jeg må lese den igjen en gang, men det er noe med at da kan alt forandres. Kanskje jeg ikke liker den boka lenger - ohhh, vil nesten ikke tenke på det engang!

    SvarSlett
  4. Allende har tapt seg synes jeg også. Har ikke lest denne siste, men har lidd meg igjennom de to siste bøkene hennes. Det er ikke den samme magiske, mystiske spruten i fortellingen mere. Det blir litt klisje aktig og finne på ting, påtvunget.

    SvarSlett
  5. Jeg ble ferdig med boka i går og har laget en bokomtale om den på bloggen min i dag.

    Hovedkonklusjonen min er at Allende forteller en fantastisk historie, men gaper over for mye. Språklige blødmer og klisjeer er det dessverre litt for mange av, og dette ødela mye av min opplevelse av boka. Denne er helt middels. Magidronningen klarte ikke å fjetre meg denne gangen ... Jeg tror rett og slett at jeg kommer til å la det bli med denne romanen fra Isabel Allendes side. Hun har skuffet litt for mange ganger i de senere år. Dersom jeg skal lese mer Allende nå, må det være at jeg henter frem igjen "Åndenes hus", "Eva Luna" og "Om kjærlighet og skygge".

    SvarSlett
  6. Rose-Marie: Jeg skal lese blogginnlegget ditt nå, men det kan virke som om vi har hatt en ganske lik opplevelse av boka.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…