Gå til hovedinnhold

Line Merethe Nyborg : Bare mamma som er Gud : Cappelen Damm, 172 sider


Oppvekstroman fra Nord-Norge Publisert i Altaposten 9. desember 2010

41 år gamle Line Merethe Nyborg fra Narvik debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til et lite sted i Nord-Norge. Vi følger hovedpersonen Elin fra hun er 11 år gammel. Elin er attpåklatten, og foreldrene er godt voksne. Tre eldre søsken er flyttet ut og Elin savner alle sammen. Moren er den som holder familien sammen, faren har et verksted i kjelleren hvor han reparerer skytevåpen. Han lager spor mellom kjøkkenet og kjelleren, og i helgene drikker han, mye. Elin er redd. Hun vil ikke være alene, hun gjemmer seg i skap og kjenner på ensomheten og usikkerheten.

Oppvekstromaner har jeg etter hvert lest ganske mange av, og noen ganger stiller jeg spørsmålet om hvorfor slike bøker kommer ut. Mens jeg leste denne fikk jeg stadig vekk følelsen av at skrivingen har vært en slags terapi. Det er jo ikke uvanlig å bruke egne erfaringer i skjønnlitterært arbeid, men personlig foretrekker jeg litteratur som ikke fremstår som en ”inne i seg selv opplevelse”.

Enkelte ganger oppleves det som om forfatteren har latt den lille jenta se verden med et voksent blikk. Spesielt når jenta vurderer morens adferd. Her kommer et eksempel fra en fisketur:

”Stemmen hennes flirer, men det er ikke artig, fliret bare presser seg ut og øynene flakker. At ho ikke kan si det, at ho er redd”.

Noe av teksten er på dialekt, og dessverre har forfatteren ikke klart å være konsekvent. Dialektbruk er helt fint, men da må det gjennomføres fullt ut, og det krever kanskje enda noe mer korrekturlesning.

Nå virker det som om jeg overhodet ikke likte boka, men det er ikke riktig. Noen av setningene er nydelige og presise, slik som denne som handler om en situasjon der Elin er veldig redd: ”Magen som river skjønner ikke ord”. Det er jo rett og slett vakkert!

Som barndomsminnekatalysator fungerte boka også veldig fint. Jeg er født samme år som forfatteren, og det var mange situasjoner og stemninger jeg kjente meg igjen i. Nyborg er flink til å beskrive følelser uten at det blir for påtrengende eller for overtydelig.

Terningkast 4


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam