Gå til hovedinnhold

Line Merethe Nyborg : Bare mamma som er Gud : Cappelen Damm, 172 sider


Oppvekstroman fra Nord-Norge Publisert i Altaposten 9. desember 2010

41 år gamle Line Merethe Nyborg fra Narvik debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til et lite sted i Nord-Norge. Vi følger hovedpersonen Elin fra hun er 11 år gammel. Elin er attpåklatten, og foreldrene er godt voksne. Tre eldre søsken er flyttet ut og Elin savner alle sammen. Moren er den som holder familien sammen, faren har et verksted i kjelleren hvor han reparerer skytevåpen. Han lager spor mellom kjøkkenet og kjelleren, og i helgene drikker han, mye. Elin er redd. Hun vil ikke være alene, hun gjemmer seg i skap og kjenner på ensomheten og usikkerheten.

Oppvekstromaner har jeg etter hvert lest ganske mange av, og noen ganger stiller jeg spørsmålet om hvorfor slike bøker kommer ut. Mens jeg leste denne fikk jeg stadig vekk følelsen av at skrivingen har vært en slags terapi. Det er jo ikke uvanlig å bruke egne erfaringer i skjønnlitterært arbeid, men personlig foretrekker jeg litteratur som ikke fremstår som en ”inne i seg selv opplevelse”.

Enkelte ganger oppleves det som om forfatteren har latt den lille jenta se verden med et voksent blikk. Spesielt når jenta vurderer morens adferd. Her kommer et eksempel fra en fisketur:

”Stemmen hennes flirer, men det er ikke artig, fliret bare presser seg ut og øynene flakker. At ho ikke kan si det, at ho er redd”.

Noe av teksten er på dialekt, og dessverre har forfatteren ikke klart å være konsekvent. Dialektbruk er helt fint, men da må det gjennomføres fullt ut, og det krever kanskje enda noe mer korrekturlesning.

Nå virker det som om jeg overhodet ikke likte boka, men det er ikke riktig. Noen av setningene er nydelige og presise, slik som denne som handler om en situasjon der Elin er veldig redd: ”Magen som river skjønner ikke ord”. Det er jo rett og slett vakkert!

Som barndomsminnekatalysator fungerte boka også veldig fint. Jeg er født samme år som forfatteren, og det var mange situasjoner og stemninger jeg kjente meg igjen i. Nyborg er flink til å beskrive følelser uten at det blir for påtrengende eller for overtydelig.

Terningkast 4


Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer