Gå til hovedinnhold

Line Merethe Nyborg : Bare mamma som er Gud : Cappelen Damm, 172 sider


Oppvekstroman fra Nord-Norge Publisert i Altaposten 9. desember 2010

41 år gamle Line Merethe Nyborg fra Narvik debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til et lite sted i Nord-Norge. Vi følger hovedpersonen Elin fra hun er 11 år gammel. Elin er attpåklatten, og foreldrene er godt voksne. Tre eldre søsken er flyttet ut og Elin savner alle sammen. Moren er den som holder familien sammen, faren har et verksted i kjelleren hvor han reparerer skytevåpen. Han lager spor mellom kjøkkenet og kjelleren, og i helgene drikker han, mye. Elin er redd. Hun vil ikke være alene, hun gjemmer seg i skap og kjenner på ensomheten og usikkerheten.

Oppvekstromaner har jeg etter hvert lest ganske mange av, og noen ganger stiller jeg spørsmålet om hvorfor slike bøker kommer ut. Mens jeg leste denne fikk jeg stadig vekk følelsen av at skrivingen har vært en slags terapi. Det er jo ikke uvanlig å bruke egne erfaringer i skjønnlitterært arbeid, men personlig foretrekker jeg litteratur som ikke fremstår som en ”inne i seg selv opplevelse”.

Enkelte ganger oppleves det som om forfatteren har latt den lille jenta se verden med et voksent blikk. Spesielt når jenta vurderer morens adferd. Her kommer et eksempel fra en fisketur:

”Stemmen hennes flirer, men det er ikke artig, fliret bare presser seg ut og øynene flakker. At ho ikke kan si det, at ho er redd”.

Noe av teksten er på dialekt, og dessverre har forfatteren ikke klart å være konsekvent. Dialektbruk er helt fint, men da må det gjennomføres fullt ut, og det krever kanskje enda noe mer korrekturlesning.

Nå virker det som om jeg overhodet ikke likte boka, men det er ikke riktig. Noen av setningene er nydelige og presise, slik som denne som handler om en situasjon der Elin er veldig redd: ”Magen som river skjønner ikke ord”. Det er jo rett og slett vakkert!

Som barndomsminnekatalysator fungerte boka også veldig fint. Jeg er født samme år som forfatteren, og det var mange situasjoner og stemninger jeg kjente meg igjen i. Nyborg er flink til å beskrive følelser uten at det blir for påtrengende eller for overtydelig.

Terningkast 4


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …