41 år gamle Line Merethe Nyborg fra Narvik debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til et lite sted i Nord-Norge. Vi følger hovedpersonen Elin fra hun er 11 år gammel. Elin er attpåklatten, og foreldrene er godt voksne. Tre eldre søsken er flyttet ut og Elin savner alle sammen. Moren er den som holder familien sammen, faren har et verksted i kjelleren hvor han reparerer skytevåpen. Han lager spor mellom kjøkkenet og kjelleren, og i helgene drikker han, mye. Elin er redd. Hun vil ikke være alene, hun gjemmer seg i skap og kjenner på ensomheten og usikkerheten.
Oppvekstromaner har jeg etter hvert lest ganske mange av, og noen ganger stiller jeg spørsmålet om hvorfor slike bøker kommer ut. Mens jeg leste denne fikk jeg stadig vekk følelsen av at skrivingen har vært en slags terapi. Det er jo ikke uvanlig å bruke egne erfaringer i skjønnlitterært arbeid, men personlig foretrekker jeg litteratur som ikke fremstår som en ”inne i seg selv opplevelse”.
Enkelte ganger oppleves det som om forfatteren har latt den lille jenta se verden med et voksent blikk. Spesielt når jenta vurderer morens adferd. Her kommer et eksempel fra en fisketur:
”Stemmen hennes flirer, men det er ikke artig, fliret bare presser seg ut og øynene flakker. At ho ikke kan si det, at ho er redd”.
Noe av teksten er på dialekt, og dessverre har forfatteren ikke klart å være konsekvent. Dialektbruk er helt fint, men da må det gjennomføres fullt ut, og det krever kanskje enda noe mer korrekturlesning.
Nå virker det som om jeg overhodet ikke likte boka, men det er ikke riktig. Noen av setningene er nydelige og presise, slik som denne som handler om en situasjon der Elin er veldig redd: ”Magen som river skjønner ikke ord”. Det er jo rett og slett vakkert!
Som barndomsminnekatalysator fungerte boka også veldig fint. Jeg er født samme år som forfatteren, og det var mange situasjoner og stemninger jeg kjente meg igjen i. Nyborg er flink til å beskrive følelser uten at det blir for påtrengende eller for overtydelig.
Terningkast 4
Kommentarer
Legg inn en kommentar