Gå til hovedinnhold

Belinda Starling : Bokbindersken : Cappelen Damm, 463 sider






Historisk roman fra London

Jeg er glad i historiske romaner, og etter å ha lest flere gode omtaler av denne boka bestemte jeg meg for å lese den. Handlingen utspiller seg i London og året er 1859. Hovedpersonen er Dora Damages.  Hun er gift med den mye eldre og veldig syke Peter Damages. Peter er bokbinder og eier et eget bokbinderi. Han er flink, men ganske kjedelig i designet sitt, og den siste tiden har han mistet mange kunder.
Dora og Peter har en datter, fem år gamle Lucinda, som lider av fallesyke, eller epilepsi som vi i dag kjenner det som. Dora er livredd for at noen skal oppdage at datteren har epilepsi, for da kan hun havne på asyl. Familien bor trangt, og i et område av London som ikke akkurat hører til høystatusområdet. Ganske tidlig i boka blir det klart at Peter er uhelbredelig syk, og for at ikke familien skal havne i rennesteinen må Dora ta over binderiet. Det er uhørt at kvinner tar på seg et slikt arbeid, og fagforeningene arbeidet hardt mot slike påfunn. Men Dora måtte ta på seg jobben, og hun hadde styrken til å gjennomføre det.

Tilfeldigheter førte til at Dora begynte å binde inn bøker for en spesiell herreklubb i London. Herreklubben hadde medlemmer fra de høyeste sosiale lag, og bøkene de leste var for spesielt interesserte - som oftest bøker som ikke var lovlig å trykke. Blant annet pornografiske bøker. Straffen for de involverte var alvorlig, og det var med stor risiko Dora utførte arbeidet.

Mange forskjellige elementer gjør denne boka god. Det historiske er bra beskrevet. Personskildringene er veldig tydelig, kanskje litt vel karikerte til tider. Det er også spenning og dramatikk, selv om det som trekker ned er lengden på boka. Å kutte hundre sider ville ha vært en fordel.

Til tider var dette en veldig spennende og interessant bok. London på slutten av 1800- tallet må ha fortont seg dyster og mørk for de ubemidlede, og det har forfatteren fått frem på en glimrende måte. Det er som om jeg kjenner den råe luften og den kalde gufsen.

Dette ble Berlinda Starlings første og eneste bok. Forfatteren døde som følge av komplikasjoner etter en operasjon kun dager etter at hun var ferdig med manuskriptet. Hun ble bare 34 år.

Her er lenker til andre bloggere som har skrevet om denne boka:


Kommentarer

  1. Jeg liker omslaget
    og har stått og sett på den flere ganger på bibl., ender alltid opp med å sette den tilbake med en tanke om - senere.

    Du beskriver den akkurat som jeg trodde den kanskje var men akkurat nå har jeg ikke tid - senere!

    Akkurat nå, er jeg tvangspålagt og lese fra alle stablene i huset. Siste krampetrekning.

    SvarSlett
  2. Denne har jeg skikkelig lyst til å lese (på engelsk), så jeg hopper elegant over anmeldelsen for denne gang (jeg er sær sånn). Men for et NYDELIG omslagsdesign!

    SvarSlett
  3. Enig med dere om at omslaget er nydelig!

    SvarSlett
  4. Jeg har også flere ganger stått og holdt i denne boka, men har nølt med å ta den med meg. Hvis jeg får veldig god tid en gang eller kommer over boka i forbindelse med et boksalg, kan det tenkes at jeg slår til og leser den. Men mellom linjene på omtalen din leser jeg at den kanskje ikke bør komme høyt opp på prioriteringslisten akkurat nå. Ellers er jeg enig: omslaget er veldig bra!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...