Gå til hovedinnhold

Herbjørg Wassmo : Disse øyeblikk – 10 timer og 57 minutter




God roman der Herbjørg Wassmo forteller om sitt liv og sine foreldre, sine menn og bekjentskaper, langt unna Knausgårdnivå på utlevering av andre, likevel ærlig og sterkt. Jeg likte ærligheten, tempoet og ble forbauset enkelte ganger. Begeistret hørte jeg om hvordan hun reflekterte omkring det å være kvinne, både i de personlige relasjonene og på arbeidsplassene sine. Der menn alltid tar seg til rette og kvinner lar dem få gjøre det. Der det koster blod og tårer når man gir beskjed, men det var ikke noe alternativ for henne å ikke si ifra. Hvordan forfatterskapet hennes vokste frem, og hvor viktig forlaget og hennes første redaktør var for henne var også interessant.

Gjertrud Jynge leser tydelig, men hun har en dialekt som får oss finnmarkinger til å ynke oss i undring. Tro meg – jeg har spilt denne lydboka for de fleste på jobb, mine venninner og min mann – og alle har reagert, uavhengig av mine føringer – så det er sagt. Det er som å høre en nordlending som er blitt østlandsk prøve å knote på nordlansk. Eller noe sånt – men hun leser jo tydelig og klart, og den der ynkinga slutter man jo fort med uansett. Men jeg måtte skrive det, for det er så mange som har skrytt Gjertrud Jynges opplesning så veldig langt opp i skyene, og jeg har en mistanke om at de som mener dette har trødd sine barnesko sør for Trondheim.

Andre bloggere har skrevet om boka:





Kommentarer

  1. ser frem til å lese denne, Wassmo er virkelig en av mine favoritter. Ang Junge, så hørte jeg en del på 100 år på lydbok med henne.. Husker ikke om jeg roste henne opp i skya eller ikke..
    ang det at at menn tar seg tilrett og kvinner lar dem gjøre det.. Det har undret meg mang en gang.. Vi snakker om hvorfor det er forskjeller, også om hvem som får priser i bokbarnsejn, mest menn blir norminert til bokhandlerrisen bl.a. Hvorfor det? De er jo ikke bedre forfattere.. Men kvinenr hyller også menn, men menn hyler mest menn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er så rart. Menn hyller menn, og kvinner hyller menn og når kvinner reagerer på at kvinner hyller menn blir andre kvinner sinte. For vi må jo ikke såre mannens følelser. Og så - når kvinner hyller kvinner, er det som oftest kvinner som går i mannens fotspor - som tjener like mye, som er like autoritær, som er like selvhevdende. En slik kvinne fremhever vi alle, trekker vi frem og beundrer. Mens alle de kvinnene som tar vare på, som viser omsorg, og som gjør verden til en god plass å være - de avspiser vi med minstelønn og fnyser av.

      Slett
  2. Jeg likte også denne boken veldig godt. Jeg satte i gang med lesing uten å huske at det var en selvbiografisk roman, så da jeg tittet bakpå boken og dette gikk opp for meg sånn halvveis ble jeg overrasket. Da likte jeg den enda bedre. Skjønner at du reagerer på knoting fra oppleseren. Jeg opplevde på tirsdag en syngedame som er nordlending som prøvde å synge bergenssanger på gamlehjemmet til farmor. Ikke bra - jeg sang med av full hals (sammen med de gamle) for å hjelpe henne, men bergenssanger må synges på bergensk ellers høres det løyent ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Knoting er irriterende , om det er bergensk eller norlandsk!

      Slett
  3. Jeg plukket med meg denne på treffet, men hadde tenkt å gi den bort og ty til lydboka - hvis jeg leste den - at all. Er ikke så veldig glad i Herbjørg og da er det lettere med lydbok - på de bøkene man føler at man burde, selv om man egentlig ikke vil. Nå som du diskvalifiserte lydboka minsket sjansen forat jeg leser denne betraktelig. Men skal beholde den for sikkerhets skyld, det kommer jo engang nye forfatterrunder i bio-sirkelen.
    SOM DENNE GANGEN HANDLER OM FILM.
    , du er vel med.
    Hilsen selfpromoteringa.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Selfpromoteringa - jeg sliter enda med forrige biografibok, den om Mari Boine du vet, så det er ikke sikkert jeg kan bli med. Kanskje hvis jeg finner en liten tynn lefse som handler om Colin Firth. Kanskje da ja. Ellers, så syns jeg ikke at jeg har diskvalifiskert - bare klagd bittelittegrann på knotene uttale, hun snakker tydelig, men rart og du vil sikkert ikke høre forskjell. Haha :)

      Slett
    2. Hmm, du betviler min kjennskap til nordnorsk en?
      Selv om jeg ganske nøyaktig er oppvokst, noen cm nord for midten, av midten? Hva var det jeg sa i den forrige kommentaren? Scandal. (Jeg innrømmer aldri at du har rett.)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…