Nå ser jeg lys i enden av tunnelen!
Venushår av Mikhail Sjisjkin holdt på å gi meg magesår! De første hundre sidene var grusomme, og jeg kjenner at jeg blir irritert bare jeg tenker på det. Sidene mellom 100 og 200 gikk fortere, og teksten har endret karakter.
Det er mange ulike fortellerstemmer, og når tolkeren har de lange samtalene med de forskjellige flyktningene får jeg problemer. Eksempel tatt fra side 132, tolkeren i dialog med flyktning:
Spørsmål: Hva hendte etterpå?
Svar: De ble overfalt av røvere. Det vil si vi ble overfalt. Jeg og Chloë. Vi eller dere - det er vel ett fett. Alle er jo likevel blitt forbyttet. Du er ikke deg. Jeg er ikke meg. Vi er ikke oss. Du sa jo selv at vi bare er votter, og at historiene tar oss på seg om vinteren, for ikke å fryse.
Huff og huff - ja, noen liker det på denne måten, jeg gjør det ikke. Men heldigvis; det er forskjellige fortellerstemmer her, og varierende tempo i fortellerteknikkene. Fra side 157 blir det mye lettere å lese, og jeg må innrømme at jeg leste langt over 100 sider i går. Fortsettelse følger.
Jeg beundrer pågangsmotet ditt :) Selv hadde jeg kasta boka i veggen etter de første 100 sidene! Det tror jeg er en av dine mange gode egenskaper... du gir ikke opp i første motbakke :)
SvarSlettDu er nå morsom :-) Snart klar for del 3 av bokforvirrig, deilig at det bare er 250 sider igjen!
SvarSlett