Gå til hovedinnhold

Lisa Genova : Alltid Alice, Pax forlag

Utrolig trist

Enda en bok jeg ikke klarte å legge fra meg, og takk for at det er jul sånn at det ikke gjør noe at jeg ikke fikk sove før boka var ferdig lest ut på mårran!

Alice er en 49 år gammel professor i kognitiv terapi. Hun er gift og har tre voksne barn. Hun reiser mye, og er en anerkjent foredragsholder. Det meste går hennes vei helt til den dagen hun mister et ord under et foredrag. Hun finner ikke ordet igjen, og det er først når hun leser foredraget etterpå at hun husker ordet. Kanskje ikke så bekymringsverdig (håper jeg ihvertfall, jeg glemmer ord hele tiden). Men så, senere på dagen tar hun seg en joggetur, og på tur hjem, skjønner hun ikke hvor hun er. Hun kjenner ingen landemerker lenger, og hun blir livredd! Etter noen minutter i panisk uvisshet faller brikkene på plass, men noe er alvorlig feil. Hun begynner å glemme ansikter, og hun glemmer avtaler og reiser. Ganske snart får hun diagnosen tidlig Alzheimer. Da er hun 50 år. Og det må være en fryktelig beskjed å få - og det er så utrolig fint beskrevet.

Vi følger Alice og familien i hele perioden fra hun er sånn passelig frisk, og til hun er 100 % hjelpetrengende og ikke kjenner sine barn eller sin mann. Det er en flott bok, skrevet av en biopsykolog som har god kjenneskap til Alzheimer.

Da jeg sto opp (sovnet utslitt etter å ha lest hele boka i et strekk) følte jeg meg helt utafor. Det var så utrolig skummelt å tenke på det jeg hadde lest om natta, mye skumlere enn krimbøker, for dette kan jo skje. Nå er det 500 000 mennesker i USA med diagnosen tidlig Alzheimer, det vi si; diagnose før 60 år, og for noen debuterer sykdommen allerede i 30 årene.

Mange andre bloggere har lest boka - les gjerne disse omtalene også!

Books for keeps
Stines notater
Jeg leser
Livs bonus side
Vibekes Bokkasse
Ord om annet
Beatelill
Anitas blogg
Groskro

Omtalene er ikke alfabetisk, men plassert etter rekkefølgen de kom i Googlesøket mitt!

Kommentarer

  1. Kjempe-enig med deg! Boka er veldig bra, skummel og trist. Jeg leste den i høst i Spania, og jeg hadde også problemer med å legge den fra meg.

    Ga den bort i julegave til min søster, og hun ble også helt oppslukt av historien - hun syntes det var moro å få en bok hun ikke hadde hørt noe særlig om, men som var så bra.

    Gro :-)

    SvarSlett
  2. Jeg har for lengst kjøpt denne boka og har den liggende på vent. Veldig god anmeldelse, Solgunn! Tror jeg må grave denne boka frem nokså snart!

    SvarSlett
  3. Den er fantastisk bra! Jeg har skrevet om den på bloggen min jeg også, men jeg klarer ikke å lage link til innlegget....

    SvarSlett
  4. Dette var en av mine favorittbøker i fjor, veldig god bok! Skjønner godt at du ble liggende hele natta og lese.

    SvarSlett
  5. Denne skal jeg helt klart lese i løpet av 2011. Jeg ønsket meg den til jul, men siden julenissen ikke får med seg alt så får jeg se om ikke Amazon kan hjelpe meg.

    Godt nyttår!

    SvarSlett
  6. Groskro og Anita: Nå har jeg lagt til deres bloggposter også! Må prøve å få med alle, spesielt når det er så mange som har lest den!
    Rose-Marie: Tusen takk, og gled deg til lesinga, boka tar bare tak i deg og vil ikke slippe!
    Beatelill: Skjønner godt at det ble en favorittok!
    mbfjord: Ja, kommer ikke julenissen så får man ordne sjøl!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...