Gå til hovedinnhold
Jeg arbeider med en artikkel om Nøste Kendzior, basert på boka Kjøss mæ! som kom ut tidligere i år. Det er morsomt, lærerikt og jeg storkoser meg.

Nasjonalbibliotet satser digitalt og det er nyttig på mange måter. Jeg kom over en bok som heter Drømmemannen. Her er en av Nøstes tekster publisert; Min kjepp og min stav. Utrolig erotisk og ganske så rett på sak. I samme bok er også Gro Dahle representert med en liten novelle som er så fin.

Jeg har lyst til å skrive hele novellen her, men det har jeg ikke lov til - så da lar jeg det være. Men en liten smakebit får dere likevel, her kommer litt av første avsnitt av Det gode, gamle hustrollet av Gro Dahle:


"Akkurat slik og ikke annerledes. Akkurat slik vil hun ha ham. Med hullete sokker og flekker på skjorta. Med bustete hår litt tynt på toppen og skjeggstubb og tannstein og langt mellom tenna. Akkurat slik, i tøffelskoene som er helt slitt i stykker, og fillete hvite bomullspulsvanter med blekkflekker og tusj. Akkurat slik, i en størrelse for stor svart underbukse med slakk strikk. Tåneglen som er blå. Øynene som er litt blodskutte. Mørke ringer under øynene, selvfølgelig. Og litt sur, litt sur, smeller i døra, banner på rommet over at det er for kort tid, altfor kort tid og det er ikke mulig å rekke det og det må sendes nå, i dag, med det samme. Og han rekker det aldri. Banner og roper gjennom døra at han ikke er like flink som de andre."

Kommentarer

  1. Ser fram til artikkelen!
    Jeg var så heldig å møte Nøste - både privat og via jobb, og må få skaffet meg Kjøss mæ!

    SvarSlett
  2. Midifila : Nøste bodde her i Alta, men jeg kjente henne ikke. Hun tilhørte generasjonen over meg, og vi vanket i helt forskjellige miljø. Men jeg blir mer og mer imponert over hvor flink hun var! Kjøss mæ er en skikkelig herlig bok!

    Ingalill: :-) - Det er bare å kjøpe Kjøss mæ! Først som sist!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...