Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvaret ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten

Seig samtidsroman

Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman.

Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd.

Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gammel og muggen mat?

Steffen studerer juss og arbeider som oppvaskhjelp på et gatekjøkken på fritiden. Han blir opprørt når han ser all maten som blir kastet, og begynner å spise restene som gjestene lar ligge. Mens buksene hans blir trangere og trangere, får han nok. Han ønsker å ta et oppgjør med hele forbrukskulturen og bestemmer seg for å feire jul på familiens hytte. Problemet er bare at dette er en luksushytte, med en standard de fleste i Norge ikke engang har hjemme. Vel plassert på hytta forsøker Steffen etter beste evne å leve miljøvennlig. Men det er ikke så enkelt å leve miljøvennlig når hodet er fullt av absurde tanker, og venner og familie ikke vil la han være i fred. Steffen havner i mange situasjoner som nok er ment å være morsomme. For eksempel der han åpner en hermetikkboks med kniv fordi det eneste andre hjelpemidlet er en elektrisk boksåpner. Det er mulig noen liker slik humor, jeg blir bare irritert.

Jeg slet veldig med å komme inn i boken. De første hundre sidene fremstår som seig materie, nesten som å gå time etter time i råtten maisnø. Det er kjedelig, og langtrukket. Når hverdagens gjøremål og hendelser blir gjenstand for lange utgreiinger mister jeg interessen. Jeg vil bli beveget og engasjert når jeg leser bøker. Kjedelige beskrivelser om dorutiner og sparedusjer klarer jeg meg fint uten.

Dialogene som er en viktig del av romanen blir bedre i siste halvdel av boken, og det begynner å bli interessant. Karakterene blir også tydelige, og jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig. Klarer Steffen å komme seg ut av de håpløse situasjonene han har rotet seg opp i? Hvem kommer han til å velge, kjæresten Isabell eller miljøvenninnen Kjersti?

Dette er en utpreget samtidsroman med et ungdommelig fokus. Facebook, og YouTube er to internettaktiviteter som det stadig refereres til, og jeg humrer litt når Steffen ramser opp statusen til vennene sine. Har sett det før, både i egen statuslinje, og i mine venners.
Det er et godt forsøk, men teksten er for lang og for kjedelig. Kanskje neste bok blir litt mindre navlebeskuende?

Terningkast 3