Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 12. juni 2014  En suveren formidler Som mange andre altaværinger og finnmarkinger har jeg kjørt gjennom Litzadalen og stoppet ved det enorme minnesmerket over de falne soldatene fra andre verdenskrig.    Guider og bussjåfører har fortalt om blodige kamper og en elv som var farget rød av blod.    Så jeg kjente til historien, eller, rettere sagt, jeg har hatt kjennskap til at Litza var åsted for grusomme krigshandlinger, men ikke før med denne utgivelsen fra Alf R. Jacobsen på Vega forlag har det vært mulig å sette seg skikkelig inn i hva som virkelig hendte, og hvorfor utfallet ble som det ble. Russland som slavestat 18. desember 1940 signerte Hitler Barbarossa-direktivet. Da var målet å gjøre ”Russland til en slavestat fra vestgrensen til Uralfjellene, underkastet det tyske herrefolket. Intelligentsiaen skulle myrdes, og landet plyndres for verdier og råvarer.”

Fortidens stemme I 1938 var Helsingfors en by der sårene etter borgerkrigen tjue år tidligere fortsatt var åpne og verket, samtidig som noen av byens innbyggere så at noe dystert på nytt hadde senket seg over Europa mens andre lovpriste Hitler og hans lederskap. Matilda Wiik får seg sekretærjobb hos advokat Claes Thune, og hun er så dyktig og har et så behagelig vesen at hun snart blir uunnværlig på advokatens kontor. Thune bor alene, hans kone har i lengre tid hatt et seksuelt forhold til en av hans nærmeste, barndomsvennen og psykiateren Lindemark. Thune er sint, han føler seg ensom, men innrømmer det ikke for noen, og fortsetter   å holde kontakt med Lindemark og flere av de andre ungdomsvennene. Noen av dem har dannet en klubb de kaller Onsdagsklubben. I Onsdagsklubben blir de politiske ulikhetene mellom herrene stadig mer åpenbar, og gamle vennskap står for fall. En ettermiddag overhører Mathilda stemmer på Thunes kontor, det er Onsdagsklubben so

I pinsen leste jeg Miraklet ved Litza - Hitlers første nederlag på Østfronten. Boka er knallgod og jeg har vært ganske så inne i fortellingen. I går ettermiddag ville Lihku så gjerne gå seg en liten tur rundt kvartalet, så jeg la boka fra meg på bordet, men jeg la den kanskje ikke helt fra meg i hodet. For etter å ha gått tredve meter kjente jeg et skikkelig støkk i magen. Det sto en stridsvogn i hagen til naboen! Ja, ok da - så var det en BÅT, med noen planker oppå! Og i følge Pål hadde den stått der i flere år, med en grønn presenning over. Men det ser ut som en tanks ikke sant?

Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har skrevet oppsummering på mitt telleprosjekt, så nå er det virkelig på tide at gjør akkurat det! Det ble lest 6 bøker og skreve t 10 bloggposter om temaet – og resultatet er ganske skremmende. Det var helt tilfeldig at det ble et slikt prosjekt. Men alt begynte med professor Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk fra 2004. Jeg visste ikke hvem Hagen var, og tenkte at en liten bok om litteraturkritikk kan jo ikke skade å lese. Etter det første kapitlet la jeg merke til at det bare var menn professoren henviste til, enten det var snakk om andre litteraturteoretikere, forfattere eller personer i bøker. Dermed begynte jeg å telle. Resultatet fra Erik Bjerck Hagens bok om Litteraturkritikk var sjokkerende ujevnt : menn 249 – kvinner 33.   Den andre boka jeg valgte var Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen . Der leste jeg bare første del, ca. halvparten – og resultatet ble: menn 76 – kvinner 5. På scenen i ditt eget