Solgunn sitt

Collage hentet fra forfattersentrum Fem av bøkene det skal leses fra har jeg anmeldt i Altaposten  : Fuck verden , Jeg er en skiløper , Over elva , Landet bakom og Isbrann.  Her er programmet jeg har kopiert fra forfattersentrum sine nettsider:   "I år feirer vi tjue utgivelser av atten forfattere på Nordnorsk bokdag! Bokdagen arrangeres  28.-29. august i Alta , i samarbeid med Alta bibliotek og Finnmark fylkesbibliotek. Flere språk, et mangfold av sjangere, bøker for både gammel og ung! Program: Fredag 28.08 kl. 19.00, Studenthuset Cafe: Monika Steinholm:  Fuck verden   (ungdomsroman) Nathan Haddish Mogos:  Mottaket  (roman) Hallvard Birkeland:  Første odebok   (dikt) Caroline Kaspara Palonen:  Det er mitt hav   (roman) Sylvi Inez Liljegren:  Amiras palestinske kjøkken   (dokumentar) Fingermat Siri Broch Johansen:  Jeg er en skiløper  (ungdomsroman) Henning Howlid Wærp:  En øyreise  (roman) Roald Larsen:  Glødende mørketidsland  (sa

Publisert i Altaposten 25. August 2015 Vemodig og melankolsk   Det passer godt at Stiens siste novellesamling kommer ut nå i august. Det er tidlig høst, og med det føler mange et vemod over en sommer som er over. Nettopp vemod og melankoli glir som en rød tråd gjennom alle de syv novellene, ulik i form og lengde, men med samme grunntone. Boka starter med tittelnovellen som setter stemningen direkte fra de første setningene. Her er det melankoli, litt humor og frempek som forteller oss at noe tragisk skal skje. Den andre novellen har noen av de samme bildene. Det er barndom, skolepulter og skolevei, og savn og uro. Men den andre novellen er mer rotete og ikke like sterk som den første. Den tredje novellen er samlingens svakeste. Den skiller seg ut med sitt muntlige språk, og en stemning som delvis brister i troverdighet. Kanskje jeg reagerer så sterkt fordi det blir et så stort sprang fra de andre novellene der hvert ord og hver setning fremstår som viktig og

Sørøyrocken er en musikkfestival, og det skal man nesten ikke tro når man ser bildene mine. Men til mitt forsvar - jeg var frivillig og gjorde en stor innsats på dagtid (mens de andre sov), og på kvelden da de store konsertene ble kjørt på Tørrfiskloftet var jeg ganske så sliten, og jeg lengtet etter bobilsenga. Det er mulig det er alderen, eller det er mulig det bare er meg. Uansett - det beste bandet jeg hørte på Sørøya var Orango! Ingen over, ingen ved siden av.   På tur ut fra Tørrfiskloftet fikk jeg øye på Syfryd , båten til Wenche og Ulf - venner av meg fra Alta. De hadde seilt fra Alta til Sørvær, en tur på 8 timer. Ingenting for dem som har seilt jorda rundt for noen år siden. Tøffinger. Og til Syfryd dro jeg på ettermiddagsbesøk. Men jeg tror ikke seiling passer for meg. Ble svimmel etter en halvtime ombord, og det hadde ingenting å gjøre med den magnumflaska du ser. Trur jeg. Kreativ skilting - Vi bodde ved dusjen - heldige oss!   Orango!  O

Publisert i Altaposten 18. august 2015 Årets Pulitzervinner 7. august 1944 begynner de allierte bombingen av den franske kystbyen Saint Malo. I ett av husene befinner den seksten år gamle Marie-Laure LeBlanc seg. Hun er blind, og har derfor ikke fått med seg innholdet i flygebladene som har regnet over byen det siste døgnet. De hvite arkene bærer et budskap om at alle innbyggerne må forlate byen. I kjelleren i et hotell nær huset til Marie-Laure er den tyske menige soldaten Werner Pfenning fanget under store steinmasser. Werner er radiooperatør, og er stasjonert i kjelleren sammen med to andre soldater. Mens bombene hviner og bakken rister jobber de med å finne måter å komme seg ut på. Den store diamanten I korte kapitler veksler historien mellom Marie-Laure og Werner, og boka beveger seg over flere tidsplan. Nåtiden er 1944, men handlingen starter allerede i 1934, og vi følger den blinde jenta, og den begavede gutten fra de som små barn vokste opp