Innlegg

Viser innlegg fra 2021

Maria Kjos Fonn : Heroin Chic : Aschehoug : 203 sider

Bilde
  Du store alpakka!    Maria Kjos Fonn – for en forfatter! Kinderwhore, Kjos Fonns første roman var en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg hadde i 2018, og fremdeles husker jeg setninger og situasjoner fra den boka. Kjos Fonn skriver med en innlevelse og en helt egen tilstedeværelse som får meg til å føle at jeg er i samme rom som hovedpersonen. Og dessverre, eller heldigvis kan man kanskje si, så viderefører Kjos Fonn sin intense språkforførelse også i sin andre roman.    Romanen starter med at Elise sitter på et eldresenter og tenker tilbake på hendelser for ni måneder siden:    «Du må ha vært ganske høy for å lande i kjelleren på et eldresenter. Falle fra himmelen og krasjlande blant kjeks og pulverkaffe og oppbyggelig litteratur. På veggen er en liste over ukas aktiviteter: Frimerkeklipping. Fallforebyggende trim. Kurs i Internett.»   Det yndefulle barnet    Elise vokste opp som enebarn, forkjælt og degget med av foreldrene, spesielt moren som så henne som en yngre utgave a

Sofi Oksanen : Hundeparken : Oktober : 400 sider

Bilde
  Manglende gnist    Jeg elsker Sofi Oksanen! Har lest alt hun har skrevet (og utgitt i Norge), og både Baby Jane og Utrenskning har fått det høyeste terningkast av meg.    Oksanens siste utgivelse før Hundeparken var romanen Norma , og den var så kjedelig at jeg lurte på om Oksanen hadde gjennomgått en personlighetsforvandlig før hun satte seg til tastaturet og skrev. Likevel gledet jeg meg vilt til at Hundeparken skulle lanseres i Norge, og jeg bestilte tidlig et anmeldereksemplar slik at jeg kunne lese (egentlig håpet jeg på å sluke) boka i et jafs.   Men så klarte jeg ikke riktig å finne tonen med teksten, den ble for utydelig, og det tok alt for lang tid før jeg fikk sympati og følte en interesse for hovedpersonen, førti år gamla Olenka som vi først møter sittnde på en benk på yttersiden av en hundepark i den finske hovedstaden. Kvinnen er sliten, loslitt er kanskje et mer dekkende ord, men hun har en plan, et skjema hun følger, og spesielt er oppmerksomheten hennes rettet mot e

Camilla Bogetun Johansen : Egen maske først : Cappelen Damm : 192 sider

Bilde
Publisert i Altaposten 2. mars 2021   Personlig og tydelig stemme    Det er alltid med skrekkblandet fryd jeg leser debutanter, og når det attpåtil er en altaværing som debuterer blir det en ekstra nerve i lesingen. Heldigvis kunne jeg puste lettet ut denne gangen, for Bogetun Johansen skriver med stor selvtillit og hennes litterære stemme er både personlig og tydelig.    Den rebelske    Romanens jeg-forteller er Ulla, og hun er ikke så lett verken å sette i bås eller å like. Ulla bor i en kjellerleilighet hos tante Hege som har invitert henne med på shoppingtur til Töcksfors. Sjåføren på turen er tante Heges nye kjæreste, advokaten eller psykologen (Ulla er ikke sikker), som tante Hege har møtt på en sorggruppe. De er begge enker, og har nå funnet hverandre, noe Ulla er svært betenkt over.  Ulla oppfører seg som en bortskjemt tenåring når hun surmulende tar plass i baksetet. Når de kommer til grensestasjonen blir de stoppet av en toller som spør om alle som er i bilen er der av fri v