Marit Bjerkeng har oversatt denne ganske så kompliserte boka fra russisk, og hun har gjort en formidabel jobb – selvfølgelig! Jeg leste boka i påska, og nå noen måneder senere er det jo alt for sent å skulle anmelde boka, så det skal jeg ikke forsøke å gjøre, men jeg kan skrive litt om leseopplevelsen – før – under og etter. Men først, min favorittfortelling fra boka – direkte sitert fra side 8 og 9 : «Selve tuluppen var som et eldgammelt sagn – vi trodde fullt og fast på det: Den var blitt båret av syv generasjoner, som enda ikke hadde klart å slite den ut – hele slekten vår hadde varmet seg og fått varmen i seg igjen i ullen; med tuluppen dekket de også over nyfødte kalver og grisunger som kom til verden vinterstid. De ble båret over i huset, så de ikke skulle fryse ihjel i uthuset. Inne i de enorme ermene var det fullt mulig for en stillferdig husmusfamilie å bli boende i årevis, og om man grov og lette lenge nok i tuluppens avkroker og smug, gikk det an å finne makhork
Litteratur, reiser, Finnmark, hunder og småsnakk. Jeg anmelder bøker for Altaposten og anmeldelsene finner du under Altaposten i emneordslisten.