Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 17. juni  Tornedalens døtre og sønner Hovedpersonen Annie bor i Stockholm, men hun er vokst opp i Tornedalen, helt nord i Finland på grensen til Sverige. En oppvekst som har satt sine tydelige spor i henne. Like før jul bestemmer Annie seg for å ta seg en tur hjem. Hun er gravid, men har ikke fortalt det til noen i familien. De er mange søsken, og de fleste bor hjemme eller i nærheten av gården foreldrene driver. Annie har en sterk intuisjon, og i det øyeblikket hun kommer inn på kjøkkenet til mamma Siri, skjønner hun at mye har forandret seg i huset siden hun forlot gården for noen år siden. Siri har sluttet å synge, og et mørke har tatt plass i den tynne kroppen, sterk og senete, etter 14 barnefødsler, der 12 skulle få vokse opp, mot mange odds skal det vise seg. Alle i familien får sine historier fortalt i løpet av romanen, samtidig som vi følger Annies liv gjennom noen måneder.  Grusomme scener  Det er blitt 21. desember...

Publisert i Altaposten 12. mai 2017 Rått og usentimentalt I 2013 snakket jeg nesten bare om en bok, nemlig Jordmora av Katja Kettu. Det var årets beste bok for meg, og fremdeles en av de aller beste bøkene jeg har lest. Nattsvermeren en Kettus andre bok, og med de forventningene jeg hadde etter opplevelsene jeg fikk med Jordmora var det ikke uten en viss spenning og en ganske stor dose glede jeg startet på denne. Lappland 1937 Irga er femten år gammel og gravid da hun rømmer fra Finland til Sovjetunionen for å bygge en bedre verden sammen med barnefaren, den sovjetiske agitatoren Ulvetann. Irga er datter av hvitegeneral Henrik Malinen, og når graviditeten begynte å vises på den unge jenta skar soldatene hans tunga av henne. Skam på førkja som hadde latt seg besvangre av en sovjetisk lurendreier. Ungjenta Irga som trodde på det Ulvetann hadde lovet henne, ble rask skuffet da hun kom over grensa til nabolandet. Det var ingen Ulvetann som ventet på henne, men plas...

Publisert i Altaposten 5. mai 2017  Sjelløst Det var en stormfull høstdag i 1917 at Linnea Lindeman  som bodde ved Gamlakarleby i Finland fikk et varsel fra himmelen. I varselet fikk den godt voksne kvinnen, som var både jordmor, fisker og spåkone, vite at hun skulle ta imot et friskt guttebarn 8. januar 1918, og at denne gutten skulle få leve helt til sommeren 1990. Hennes gode venninne Hanna var gravid med sitt sjette barn og nedkomsten var ventet i begynnelsen av januar. Hanna fikk derfor beskjed om at hun kom til å få en sønn som hun ikke trengte å være bekymret for, han kom til å klare seg bra uansett hva som skjedde med ham. Spådommen slo til, og 8. januar 1918 kom Antti Kokkoluoto til verden. Han fikk tidlig vite om spådommen og utfordret derfor skjebnen gang på gang. Han deltok i både Vinterkrigen og den andre verdenskrig med stor frimodighet og hadde et rikt og innholdsrikt liv frem til datoen for det som Linnea hadde spådd skulle bli hans siste dag...

Publisert i Altaposten 15. april 2015 Paasilinnas italienske slektning Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013. Gulag Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri. Ekornhaler for mat Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,   men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakere n, den eneste i verden som forstår ...

Fortidens stemme I 1938 var Helsingfors en by der sårene etter borgerkrigen tjue år tidligere fortsatt var åpne og verket, samtidig som noen av byens innbyggere så at noe dystert på nytt hadde senket seg over Europa mens andre lovpriste Hitler og hans lederskap. Matilda Wiik får seg sekretærjobb hos advokat Claes Thune, og hun er så dyktig og har et så behagelig vesen at hun snart blir uunnværlig på advokatens kontor. Thune bor alene, hans kone har i lengre tid hatt et seksuelt forhold til en av hans nærmeste, barndomsvennen og psykiateren Lindemark. Thune er sint, han føler seg ensom, men innrømmer det ikke for noen, og fortsetter   å holde kontakt med Lindemark og flere av de andre ungdomsvennene. Noen av dem har dannet en klubb de kaller Onsdagsklubben. I Onsdagsklubben blir de politiske ulikhetene mellom herrene stadig mer åpenbar, og gamle vennskap står for fall. En ettermiddag overhører Mathilda stemmer på Thunes kontor, det er Onsdagsklubbe...

Først, men kanskje ikke viktigst - boka er utsolgt fra forlaget og har vært det i flere år, til tross for at det på side tre står: "Denne bok vil være i salg - 20 års garanti - i minst 20 år etter utgivelsesåret." Så da kan man spørre hva en garanti betyr? Skal sende lenken til denne bloggposten til Pax, og spørre om de har noe fornuftig svar på hvorfor boka ikke er i salg lenger. Og så kan jo den observante leser legge merke til at det er Nøste Kendzior som har oversatt boka - en oversetter som også var kritiker, og som jeg har skrevet en del om i denne bloggposten .  Jeg leste Jordbær i november nå i november fordi jeg hadde skrytt på meg denne lesebragden for lenge siden. Noe som viste seg å ikke stemme. Forklaring på dette finner du her . En god og grundig og positiv anmeldelse av denne boka finnes hos Moshonista, og jeg anbefaler at du klikker innom. Ingalill som driver bloggen skriver noen av de beste bloggtekstene i Norge når det gjelder litteratur - ga...

Aatami og Eva på tur mot verdensherredømme Den lystige men fattige småbedriftseieren Aatami Rymättylä har seks barn med tre forskjellige kvinner, og han bor ikke sammen med noen, verken barn eller kvinner. Den eldste sønnen er voksen og fungerer som grensevakt mellom Finland og Russland, mens de andre barna ser han en gang i året. Og da lar han helst de eldre passe de yngre. Damene vil ha bidrag, og namsmannen truer med både konkurs og utkastelse. Aatami er smart, han har lenge hatt en drøm om å lage et superlett batteri, et slik batteri som vil forandre verden. På batterifabrikkens hans forsker han døgnet rundt, og det smeller rundt ørene hele tiden, det brenner og det eksploderer, og brannvesenet er lei av å kjøre til Tatermyra for å slukke brannene han starter. De bestemmer at de ikke vil mer. Så en dag brenner hele verkstedet hans ned, og han sitter ruinert igjen. Hvis det ikke var for at han nylig hadde hatt et gjennomslag i batteriforskningen sin, og hadde...

Pinseturen 2013 er nå historie. I år dro vi til Grense Jakobselv. I bilen hadde vi lydbøker; Gravlunden i Praha av Umberto Eco og Sluk av Lars Saabye Christensen. Vi hørte ikke et eneste lydspor - det ble bare skravling.  Vi starta fra Alta 17. mai, tidlig på morgenen. Det var mye rein på veien mellom Alta og Masi og vi måtte kjøre ekstra pent.  Her har vi akkurat kjørt over grensa til Finland, via Karasjok. Veiene er merkbart dårligere i Finland enn i Norge, og det føles litt som å kjøre berg og dalbane.  Disse to bildene er tatt i Sevettïjavri, en skoltesamisk by nord i Finland. Skoltesamene ble fordrevet fra Russland, og da tok Finland imot dem og opprettet en skoltesamisk by - Sevettïjavri. Det ble bygd en ortodoks kirke i den lille byen med ca 300 innbyggere, og det andre bildet er fra den skoltesamiske kirkegården. Så kjørte vi ut av Finland, og inn i Norge. Fem mil fra Neiden kommer vi til en rundkjøring, der valget s...

Lørdag var det jobbdag for meg. Med tusenvis av mennesker i gågata, rett på yttersia biblioteket ble jeg litt påvirket av stemninga. Pål var ute og tok noen bilder. Det første bildet er av Nina Skramstad og hennes hunder. Syns det var så morsomt med den supergira hunden som spiste snø, men vet ikke helt om det kommer frem på bildet. Som du ser; mye styr, media og aktivitet. Klokka 15.10 var jeg ferdig på jobb, klokka 15.20 starta Pål, svigermor (på 81 år) og jeg selv mot Skoganvarre, det andre sjekkpunktet. Vi hadde bestilit en leilighet på Skoganvarre Villmarkssenter, en leilighet som lå noen meter fra sjekkpunktet. Det er 20 mil fra Alta til Skoganvarre, men vi må over to fjelloverganger, og i går havna vi midt i et polart lavtrykk. Jeg skjønte det når vi var på tur mot bommen på Sennalandet, og sa til Pål at veien sikkert var stengt. Neida, sa han - og fikk rett. Men veien ble stengt noen minutter etter at vi starta, slik at vi HELDIGVIS bare trengte å konsentrere os...