Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 17. august 2022   Kvenkvinnen som smilte sola frem  «Ingen mennesker kan skrives ned eller strykes ut. Se ei toimi. Selv om søsteren min dør, lever hun videre, presten har satt kryss ved navnet hennes i boka, og Maria Stina står nå på de dødes side, men det er bare streker, kryss og bokstaver. Ingen pennestrøk er mennesker. Hva hun har sagt til meg, armen hennes rundt skulderen min, faktene jeg har lært av henne som jeg nå lærer videre fordi jeg lever, det er søsteren min, det er Marja. Ingen pennestrøk kan fjerne hvordan vi søstre løfter håret fra nakken når sommervarmen kommer, hun først, jeg etter, andre etter meg igjen.« Slik starter romanen om 35 år gamle Brita Caisa Seipajærvi som i 1859 flytter fra hjembygda Sodankylä. I sleden som kjørereinen trekker sitter den tre år gamle sønnen Heikki og ved siden av Brita Caisa går tolv år gamle Aleksi. Brita Caisa er vakkert skapt og vant med at menn lar øynene festes litt for lenge på kroppen hennes. Sønnene

  Alderdommens melankoli    Livet til den pensjonerte thoraxkirurgen Birgitte Solheim er avfolket. Den gamle kvinnen vi først møtte i «De siste kjærtegn» fra 2019 er merket av sine levde år, men likevel har hun satset på kjærligheten. Nå bor hun delvis sammen med den pensjonerte arkitekten Javiér som har en mer kjærlig og imøtekommende natur enn Birgitte, noe som gjør at Birgitte med jevne mellomrom må hjem til sin egen leilighet for å få litt luft.   «Selv om vi er enige om å prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder.»    Anfinnsen beskriver forfallet til disse to sterke og uavhengige individualiser med både varme og humor.    Hva skjer i et kjærlighetsforhold der begge står på dødens terskel, og der hygiene, matlyst og de fleste andre lyster er mangelvare? Der hverdagen består i å snakke o

Publisert i Altaposten 24. juli 2022     Feelbad i Kukkojävri   «Moderen døde og bror ble taus. Han ble et mehe. Orket ikke å jobbe knapt snakke. Moderen ble til mor. Av respekt. Det var ikke noe stort offer men tross alt. Mor klang av søt gammel kone på et torp som plutselig dør.» I denne andre boka om Jana Kippo og Bror Kippo er det meste av handlingen lagt til morens hjembygd Kukkojävri. Historien starter når moren til tvillingene dør. De kaller henne mor for første gang og respekterer hennes ønske om å bli gravlagt i bygda der hun ble født.   Da de møter opp i kirka får Jana kultursjokk og hun blir først full av undring og etter en stund, et voldsomt sinne. Pastor Silas holder dommedagspreken for menigheten og alle bøyer seg for ham.  «Han holdt de utstrakte dressermene sine over oss. Uten synd fins ingen velsignelse ropte han ut i kirkerommet. Uten bekjennelse fins ingen nåde.  Og forsamlingen svarte.  Uten synd fins ingen velsignelse. Uten bekjennelse fins ingen nåde. Kirkero