Publisert i Altaposten 24. juli 2022
Feelbad i Kukkojävri
«Moderen døde og bror ble taus. Han ble et mehe. Orket ikke å jobbe knapt snakke. Moderen ble til mor. Av respekt. Det var ikke noe stort offer men tross alt. Mor klang av søt gammel kone på et torp som plutselig dør.»
I denne andre boka om Jana Kippo og Bror Kippo er det meste av handlingen lagt til morens hjembygd Kukkojävri. Historien starter når moren til tvillingene dør. De kaller henne mor for første gang og respekterer hennes ønske om å bli gravlagt i bygda der hun ble født.
Da de møter opp i kirka får Jana kultursjokk og hun blir først full av undring og etter en stund, et voldsomt sinne. Pastor Silas holder dommedagspreken for menigheten og alle bøyer seg for ham.
«Han holdt de utstrakte dressermene sine over oss. Uten synd fins ingen velsignelse ropte han ut i kirkerommet. Uten bekjennelse fins ingen nåde.
Og forsamlingen svarte.
Uten synd fins ingen velsignelse. Uten bekjennelse fins ingen nåde. Kirkerommet var ikke uberørt. Bak oss hulket mennesker over de syndefulle livene sine. Oiet seg og rugget som om de nettopp hadde blitt dømt til steining. Kvinnen i kista hadde de trolig glemt allerede. Jeg lente meg mot bror. Han hørte først ikke hva jeg sa. For noe drittpreik sa jeg litt høyere. Han akte seg bort fra meg.»
Ikke uten Bror
I Kukkojävri er det pastor Silas som bestemmer, og han vil ha både Bror og Jana inn i menigheten, noe han delvis lykkes med. For Bror lar seg forføre av tanken på et samfunn der mannen er overhode og kvinnen omsorgsgiver, og han lar seg villig bli en del av lokalsamfunnet. Jana kjemper med alt hva hun har av ressurser for å få broren med seg hjem til Smalånger, men Bror har sluttet å drikke, han har fått seg jobb og det går ikke lang tid før menigheten har funnet en passende ung kvinne til han. Jana har enda sterke følelser for John som er hjemme i Smalånger, og forholdet til han er uavklart. Likevel finner hun seg en ny mann i Kokkejävri, en av de få mennene som ikke er en del av menigheten (og ikke alkoholisert), men hun trekker seg vekk når han begynner å snakke om giftemål og barn.
Ingen arbeidsplasser i den religiøse bygda vil ha Jana, men hun kan ikke reise hjem til Smalånger uten Bror, så hun klorer seg fast, og får til slutt en jobb på menighetens privatskole. Det kan ikke gå godt, for Jana lar seg ikke kue, noe en meget skuffet rektor får erfare på juleutstillingen.
Mye karsk og vold
I Smirnoffs verden er det en overvekt av voldelige og alkoholiserte menn, husene er gamle og trekkfulle og kvinnene gjemmer seg bak skaut og vrir ansiktet i motvilje for alt som kan smake av nye tanker. Pastor Silas er faren til flere enn de barna hans kone føder, og han deler ut nåde og velsignelser som guds egen utsendte. Han er en skremmende skikkelse, som det dessverre finnes mange av i ulike sekter og andre samfunn.
Jeg dro opp til mor er en mørk roman, og en dårligere forfatter enn Karin Smirnoff kunne ha gjort stoffet parodisk. Men med de samme spennende litterære virkemidlene som i den første boka, og med et voldsomt driv og engasjement i fortellingen ble dette en like god leseopplevelse som Jeg dro ned til bror.
Boka slutter midt i en vanvittig scene og heldigvis trenger vi ikke vente lenge på tredje og siste bok. Den kommer på norsk i august og jeg gleder meg stort til å forhåpentligvis følge Jana videre.
Terningkast 6
Kommentarer
Legg inn en kommentar