Karin Smirnoff : Vi dro opp med mor : Bonnier : 352 sider

Publisert i Altaposten 24. juli 2022

Feelbad i Kukkojävri

«Moderen døde og bror ble taus. Han ble et mehe. Orket ikke å jobbe knapt snakke. Moderen ble til mor. Av respekt. Det var ikke noe stort offer men tross alt. Mor klang av søt gammel kone på et torp som plutselig dør.»

I denne andre boka om Jana Kippo og Bror Kippo er det meste av handlingen lagt til morens hjembygd Kukkojävri. Historien starter når moren til tvillingene dør. De kaller henne mor for første gang og respekterer hennes ønske om å bli gravlagt i bygda der hun ble født.

Da de møter opp i kirka får Jana kultursjokk og hun blir først full av undring og etter en stund, et voldsomt sinne. Pastor Silas holder dommedagspreken for menigheten og alle bøyer seg for ham.

«Han holdt de utstrakte dressermene sine over oss. Uten synd fins ingen velsignelse ropte han ut i kirkerommet. Uten bekjennelse fins ingen nåde.

Og forsamlingen svarte.

Uten synd fins ingen velsignelse. Uten bekjennelse fins ingen nåde. Kirkerommet var ikke uberørt. Bak oss hulket mennesker over de syndefulle livene sine. Oiet seg og rugget som om de nettopp hadde blitt dømt til steining. Kvinnen i kista hadde de trolig glemt allerede. Jeg lente meg mot bror. Han hørte først ikke hva jeg sa. For noe drittpreik sa jeg litt høyere. Han akte seg bort fra meg.»

Ikke uten Bror

I Kukkojävri er det pastor Silas som bestemmer, og han vil ha både Bror og Jana inn i menigheten, noe han delvis lykkes med. For Bror lar seg forføre av tanken på et samfunn der mannen er overhode og kvinnen omsorgsgiver, og han lar seg villig bli en del av lokalsamfunnet. Jana kjemper med alt hva hun har av ressurser for å få broren med seg hjem til Smalånger, men Bror har sluttet å drikke, han har fått seg jobb og det går ikke lang tid før menigheten har funnet en passende ung kvinne til han. Jana har enda sterke følelser for John som er hjemme i Smalånger, og forholdet til han er uavklart. Likevel finner hun seg en ny mann i Kokkejävri, en av de få mennene som ikke er en del av menigheten (og ikke alkoholisert), men hun trekker seg vekk når han begynner å snakke om giftemål og barn.

Ingen arbeidsplasser i den religiøse bygda vil ha Jana, men hun kan ikke reise hjem til Smalånger uten Bror, så hun klorer seg fast, og får til slutt en jobb på menighetens privatskole. Det kan ikke gå godt, for Jana lar seg ikke kue, noe en meget skuffet rektor får erfare på juleutstillingen.

Mye karsk og vold

I Smirnoffs verden er det en overvekt av voldelige og alkoholiserte menn, husene er gamle og trekkfulle og kvinnene gjemmer seg bak skaut og vrir ansiktet i motvilje for alt som kan smake av nye tanker. Pastor Silas er faren til flere enn de barna hans kone føder, og han deler ut nåde og velsignelser som guds egen utsendte. Han er en skremmende skikkelse, som det dessverre finnes mange av i ulike sekter og andre samfunn.

Jeg dro opp til mor er en mørk roman, og en dårligere forfatter enn Karin Smirnoff kunne ha gjort stoffet parodisk. Men med de samme spennende litterære virkemidlene som i den første boka, og med et voldsomt driv og engasjement i fortellingen ble dette en like god leseopplevelse som Jeg dro ned til bror.

Boka slutter midt i en vanvittig scene og heldigvis trenger vi ikke vente lenge på tredje og siste bok. Den kommer på norsk i august og jeg gleder meg stort til å forhåpentligvis følge Jana videre.

Terningkast 6

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016 Vakker eventyrbok Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid. Samisk eventyr En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.” Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge hen

Les mer

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Les mer

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Les mer

Solgunn sitt

Søk i denne bloggen