Alderdommens melankoli
Livet til den pensjonerte thoraxkirurgen Birgitte Solheim er avfolket. Den gamle kvinnen vi først møtte i «De siste kjærtegn» fra 2019 er merket av sine levde år, men likevel har hun satset på kjærligheten. Nå bor hun delvis sammen med den pensjonerte arkitekten Javiér som har en mer kjærlig og imøtekommende natur enn Birgitte, noe som gjør at Birgitte med jevne mellomrom må hjem til sin egen leilighet for å få litt luft.
«Selv om vi er enige om å prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder.»
Anfinnsen beskriver forfallet til disse to sterke og uavhengige individualiser med både varme og humor.
Hva skjer i et kjærlighetsforhold der begge står på dødens terskel, og der hygiene, matlyst og de fleste andre lyster er mangelvare? Der hverdagen består i å snakke om fortiden, og kanskje som Javiér, drømme om å bli husket på. Å håpe at man fortsatt blir invitert til biennaler, og konkurranser der det handler om å skape det vakreste bygget. Anfinnsen utforsker spørsmålene ved hjelp av den ironisk distanserte Birgitte, noe som gir teksten hyppige løft.
Det kommer ikke mange nye mennesker inn i fortellingen og persongalleriet er likt det vi møtte i den første boka med få unntak. Sorgen over mora som alltid holdt Birgitte på avstand, og den avmålte faren som døde tidlig er godt skildret og det er mye klokt om savn og sorg i denne på alle måter korte romanen. Det er både korte kapitler og korte setninger. Språket er nydelig, og Anfinnsen klarer å skrive frem store følelser med et distansert språk. Det er godt gjort.
Kjersti Anfinnsen (1975) bor i Oslo og har gått Forfatterstudiet i Tromsø. Hun mottok Subjektprisen, Havmannprisen og Bokhandelens forfatterstipend for «De siste kjærtegn.»
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar