Gå til hovedinnhold

Kjersti Anfinnsen : Øyeblikk for evigheten : Kolon: 108 sider







 

Alderdommens melankoli 

 

Livet til den pensjonerte thoraxkirurgen Birgitte Solheim er avfolket. Den gamle kvinnen vi først møtte i «De siste kjærtegn» fra 2019 er merket av sine levde år, men likevel har hun satset på kjærligheten. Nå bor hun delvis sammen med den pensjonerte arkitekten Javiér som har en mer kjærlig og imøtekommende natur enn Birgitte, noe som gjør at Birgitte med jevne mellomrom må hjem til sin egen leilighet for å få litt luft.

 

«Selv om vi er enige om å prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder.» 

 

Anfinnsen beskriver forfallet til disse to sterke og uavhengige individualiser med både varme og humor. 

 

Hva skjer i et kjærlighetsforhold der begge står på dødens terskel, og der hygiene, matlyst og de fleste andre lyster er mangelvare? Der hverdagen består i å snakke om fortiden, og kanskje som Javiér, drømme om å bli husket på. Å håpe at man fortsatt blir invitert til biennaler, og konkurranser der det handler om å skape det vakreste bygget. Anfinnsen utforsker spørsmålene ved hjelp av den ironisk distanserte Birgitte, noe som gir teksten hyppige løft. 

 

Det kommer ikke mange nye mennesker inn i fortellingen og persongalleriet er likt det vi møtte i den første boka med få unntak. Sorgen over mora som alltid holdt Birgitte på avstand, og den avmålte faren som døde tidlig er godt skildret og det er mye klokt om savn og sorg i denne på alle måter korte romanen. Det er både korte kapitler og korte setninger. Språket er nydelig, og Anfinnsen klarer å skrive frem store følelser med et distansert språk. Det er godt gjort. 

 

Kjersti Anfinnsen (1975) bor i Oslo og har gått Forfatterstudiet i Tromsø. Hun mottok Subjektprisen, Havmannprisen og Bokhandelens forfatterstipend for «De siste kjærtegn.» 

 

Terningkast 5


Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer