Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 26. januar 2020  Et sterkt og langt farvel  «Hvordan har du det nå? spør jeg. Ikke så bra, svarer du. Hva er det verste? At jeg hadde håpet å bli her litt til.» 11.2.2016 døde Trine Hamrans mann Osvald knappe tre år etter at han fikk kreftdiagnosen. Lenge klarte ikke Trine å sette ord på opplevelsene og følelsene omkring mannens sykdom og vei mot døden. Hun begynte derfor å fotografere. I forordet til denne vakre og sterke boka skriver hun at hun kanskje forsøkte å holde Osvald fast gjennom dette, å stoppe tiden. Etter at mannen døde gikk det ett år før hun klarte å se på bildene, og hun oppdaget hvor mye hun hadde glemt og hvor mye hun hadde fortrengt.  Det holdt ikke å lese denne boka bare en gang før jeg anmeldte den, jeg måtte lese flere ganger, og jeg måtte la innholdet synke inn. Både fotografiene og tekstene er sterke, og de utfyller hverandre slik at både teksten og bildene blir enda sterkere fordi de får støtte av hverandr