Solgunn sitt

Kom over denne godbiten nå i kveld. Den er tidligere publisert på NRK sine nettsider 21. februar 2011. En godbit kanskje spesielt Ingalill vil sette pris på?

Det er 17 mil til hytta ved finskegrensen. Gode veier store deler av turen, men akkurat gjennom Kløfta er det trangt, rasfarlig og ekkelt. I "gamle daga" synes jeg Kløfta var så fæl at jeg ikke pustet mens vi kjørte gjennom. Nå er det helt greit, men jeg liker bedre å kjøre der på sommeren. Tirsdagskvelden, like før månen var helt full. Iphonen klarte ikke å fange hvor stor og nær månen egentlig var. Vi spiste godt, vi drakk godt og enkelte leste godt også. Stor bredde og variasjon: Søster : Blekkhjerte Svigerbror : Kautokeino, en blodig kniv Tantebarn 1 : Oslomysteriet Tantebarn 2 : Stavangermysteriet Pappa : Alvestad Mamma : Tirsdagsdamene Samboer : Catch 22 Eierne av de vakre huskyene under, for de uinnvidde; søskenbarn med kone på nabohytte; Sandmannen og Marco-effekten. Og så var det meg da som endte med å lese -  HYTTEBOKA . Været var nydelig, kranglene glemt allerede og hurra for påskeferie!

Har fått lesevegring. For første gang i mitt liv. Det er helt stopp. Det har det vært i mange uker. Det som kommer av litteraturinnlegg her på bloggen er ting som er skrevet for lenge siden. Altaposten har fremdeles tre bokanmeldelser som ikke er publisert. Heldigvis. Lesing har for meg alltid vært noe jeg har gjort fordi jeg har hatt lyst til å lese. Nå har jeg lyst til å gjøre andre ting. Skrive selv. Høre god musikk. Gå tur med hundene. Danse. Drømme. Kanskje jeg plukker opp en bok i kveld, kanskje i morgen. Jeg er ikke bekymret. Jeg tar opp boka når jeg har lyst igjen. Ikke før. Søndagstur og søndagskos med vakre Emil. Har fått dilla på den her - liker energien :-)

Når helter falmer - Publisert i Altaposten 19. mars 2013 Blir alt bare bedre med årene? Fay Weldon har i sitt 82. år kommet ut med ny roman, og ikke bare det, dette er første bok i en planlagt trilogi. Dama har mot nok, men sitter håndverket like godt som før? Da jeg var i tjueårene, altså i gamle dager, var Fay Weldon min favorittforfatter. Jeg leste alt hun skrev, og En hunndjevels bekjennelser leste jeg så mange ganger at jeg kunne deler av den utenatt. De siste bøkene fra Weldon har skuffet meg, og spesielt har jeg savnet de sterke kvinneskikkelsene som har tatt fandenivoldske grep om egne og andres liv. I årets store roman fra Weldon frister forlaget med at den gamle forfatteren er tilbake der hun startet sin karriere, altså med å skrive om de rike og deres tjenere på slutten av 1890-årene. Fay Weldon skrev manus til fjernsynsserien ”Herskap og tjenere”. En serie mange kjenner og har fulgt på NRK på søndagskveldene. Lite nytt En oktoberdag i 1899

  ”Kvinner skal bare sees i sine hjem og i graven” Jepp, jeg må bare innrømme det først som sist; cricket er en sport jeg finner helt gruelig kjedelig. Men bokas tittel fristet, og jeg angrer ikke på at jeg valgte å lese denne. Hovedpersonen er 24 år gamle Rukhsana. Hun er journalist, regimekritisk og hun har bodd en periode i Delhi. Vi befinner oss i Kabul og det er taliban som bestemmer. Deres motto er at kvinner ikke skal være synlig i det offentlige rom. En kvinnes stemme skal ikke høres, og en kvinne kan kun gå ut sammen med en mann. Rukhsana jobber for Kabul Daily og sender artikler anonymt til aviser i utlandet. En dag blir Rukhsana innkalt til ministeren for – hold deg fast; Utbredelse av dyd og forebyggelse av last. Livredd for å havne i fengsel drar hun dit, selvfølgelig sammen med broren sin og to andre mannlige slektninger. Der får de vite at Rukhsana er innkalt som journalist. De talibanske styresmaktene vil ha hjelp til å spre det g

I forrige uke ble det klart at Vigdis Hjorth fikk Kritikerprisen 2012 for Leve Posthornet. Gratulerer så masse! Leve Posthornet var også nominert til  Ungdommens kritikerpris . Jeg var begeistret for boka, og jeg er jo jevnt over ganske så begeistret for Vigdis Hjorth, kanskje litt påvirka av den største fanen av dem alle; Ingalill.  I Honningsvåg hos min kritikerklasse skulle vi snakke om Leve Posthornet. Vi hadde allerede diskutert Mona Høvrings bok, og den var det mange som likte - over 4 i snitt, noe som er veldig bra. Så tok jeg frem den blå, tynne boka med den røde postveska på. Og klassen stønner! Den ene gutten la hodet i hendene og da jeg spurte om han kanskje kunne sette ord på hva han følte når han skjønte at vi skulle snakke om denne boka sa han: " -Korfor vil dokker oss så ondt? Det hær va jo en lidelse. Æ trudde æ skulle dø av kjedsomhet mens æ læste."  Her er stemmene fra klassen: Syns det var ganske fornøyelig.  Avslutter med bilde av

Else Barratt-Due er cand-philol med hovedfag i teatervitenskap og en master i teaterregi. Hun har masse erfaring, både fra NRK som instruktør, dramaturg, produsent og prosjektleder og som dramapedagog, universitets – og høyskolelektor. I denne boka øser hun av sin erfaring og gir hjelp til deg som skal presentere og prestere foran et publikum. Om det er brukere på biblioteket, elever, kollegaer eller andre -  målet med boka å gi leseren hjelp til å sette sitt eget fingeravtrykk på det som skal presenteres Dette er bok tre i mitt 2013 prosjekt, der jeg leser sakprosa og noterer ned navn og kjønn, og så teller jeg etterpå. Bok 1 var Litteraturkritikk av Erik Bjerck Hagen. Når boka var ferdig lest var stillingen slik; kvinner : 33, menn 293. Bok 2 var Bli best med mental   trening av Erik Bertrand Larsen . Boka lånte jeg på biblioteket og jeg rakk ikke å bli ferdig å lese før lånetiden var gått ut, og med lang kø på boka bestemte jeg meg for å le

                                            Fymat for oss med lavt stoffskifte. Har hatt lavt stoffskifte i mange år, og spiser stoffskiftemedisinen Levaxin. De siste årene har jeg stadig måttet øke dosen, og nå har jeg doblet doseringen på ett år. Det jeg også har gjort er å spise veldig sunt. De siste 10 årene har jeg drukket soyamelk, byttet ut potetene med brokkoli og blomkål,  jeg har knasket mandler og kål og sunne saker og holdt meg til 1500 kalorier og likevel ikke blitt tynnere. Og så har jeg trent. Og så har jeg vært hos legen og klagd på at jeg ikke blir tynn, selv om jeg gjør alt riktig. Og så har han sagt; men se på foreldrene dine; er de tynne? Og nei, de er jo ikke akkurat sylfider, men likevel. Og så har jeg gått hjem, trent mer, spist brokkoli og blomkål og kål og drukket soyamelk og det siste året har jeg byttet ut frokosten min med en herbalifeshake. For noen uker siden, helt tilfeldig oppdaget jeg at soyaprodukter er helt FYFY når man har lavt stoffskifte. Man

Foreningen Norden arrangerer forfatterskole for ungdom i alderen 15- 18 år. Hele sulamitten er gratis, og mer i nformasjon finner du HER. Hurra for et supert tilbud for skriveglad ungdom og spre gjerne det glade budskap.

Lørdag var det jobbdag for meg. Med tusenvis av mennesker i gågata, rett på yttersia biblioteket ble jeg litt påvirket av stemninga. Pål var ute og tok noen bilder. Det første bildet er av Nina Skramstad og hennes hunder. Syns det var så morsomt med den supergira hunden som spiste snø, men vet ikke helt om det kommer frem på bildet. Som du ser; mye styr, media og aktivitet. Klokka 15.10 var jeg ferdig på jobb, klokka 15.20 starta Pål, svigermor (på 81 år) og jeg selv mot Skoganvarre, det andre sjekkpunktet. Vi hadde bestilit en leilighet på Skoganvarre Villmarkssenter, en leilighet som lå noen meter fra sjekkpunktet. Det er 20 mil fra Alta til Skoganvarre, men vi må over to fjelloverganger, og i går havna vi midt i et polart lavtrykk. Jeg skjønte det når vi var på tur mot bommen på Sennalandet, og sa til Pål at veien sikkert var stengt. Neida, sa han - og fikk rett. Men veien ble stengt noen minutter etter at vi starta, slik at vi HELDIGVIS bare trengte å konsentrere os

I dag kan jeg presentere en anmeldelse skrevet av dosent/professor i russisk språk, Marit Bjerkeng. Marit har oversatt en rekke bøker fra russisk til norsk, hun har skrevet Sosedi (naboer) som er et læreverk i russisk og hun er opptatt av formidling av russisk litteratur og kultur. Denne anmeldelsen sto på trykk i Altaposten 22. februar 2013, og jeg spurte om jeg kunne trykke den her. Det fikk jeg lov til, så dermed folkens; her er anmeldelsen av Metro: Fremtidens underjordiske - med tilflukt i Moskva-metroen. Moskva 2033 er en russisk fremtidsvisjon - en roman om tilværelsen i Moskva to tiår etter katastrofen. Akkurat hva som skjedde i 2013 får vi ikke vite, men jordoverflaten er ubeboelig, der er alt ødelagt. Man kan bare våge seg dit i beskyttelsesdrakt og med stor fare for å bli angrepet av flygende muterte monstre. Hovedpersonen er unge Artjom, godt og vel tjue år gammel, som i god gammel eventyrstil er en utvalgt helt som får et oppdrag - nem

Det var Eivind Hofstad Evjemo som vant med romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Boka er på 500 sider og beskriver mellommenneskelige forhold i en liten kommune i dagens Norge. I juryens uttalelse heter det blant annet: Dette er en bok du kan låse inn i et skap, hente frem om mange, mange år og lese på nytt. Den gir et bilde av samfunnet i dag. Den er et portrett av oss, hvordan vi er som folk, hvordan vi har det, at vi av og til ikke gidder bry oss. Den får oss til å stille spørsmålet: Skal vi la det være slik, eller skal vi gjøre noe med det? Prisen er et portrettbilde av vinneren, tegnet av Lars Fiske. Vinnerboka blir kjøpt inn i 300 eksemplar og sendt ut til skolebibliotekene ved videregående skoler i landet. Vinneren Eivind Hofstad Evjemo var rørt, og takket elevene: - Det er ikke så lenge siden jeg selv var elev på videregående og ble opptatt av litteratur. At dere har valgt en 500 siders bok om en norsk kommune synes jeg er interessant. Det er en

Publisert i Altaposten 1. mars 2013 Ny svensk underholdningsroman med pensjonister som med gode grep om rullatorene utfører eksepsjonelle kupp. Svindel og multelikør er journalisten, arkeologen og historikeren Catharina Ingelman-Sundberg første kriminalroman. Og der må jeg nok stoppe og rette på meg selv. For selv om forlaget skriver at dette er en kriminalroman vil jeg stille en del kritiske spørsmål til den bibliotekaren som plasserer denne på krimhylla. For rett nok skjer det flere forbrytelser, og den jugoslaviske mafiaen blir innblandet, men noen kriminalroman er det ikke. Når fengselsmaten frister Boka handler om fem pensjonister, alle bosatt på eldresenteret Diamanten. De har vært venner i mange år, og hadde sett for seg en deilig pensjonisttilværelse i avslappende omgivelser. Men så skulle kommunen spare penger, og en skruppelløs og kald mann kjøpte Diamanten, innførte heftige sparetiltak, og medisinerte beboerne så kraftig at de stort sett sov hele