I dag kan jeg presentere en anmeldelse skrevet av dosent/professor i russisk språk, Marit Bjerkeng. Marit har oversatt en rekke bøker fra russisk til norsk, hun har skrevet Sosedi (naboer) som er et læreverk i russisk og hun er opptatt av formidling av russisk litteratur og kultur. Denne anmeldelsen sto på trykk i Altaposten 22. februar 2013, og jeg spurte om jeg kunne trykke den her. Det fikk jeg lov til, så dermed folkens; her er anmeldelsen av Metro:
Fremtidens underjordiske - med tilflukt i Moskva-metroen.
Moskva
2033 er en russisk fremtidsvisjon - en roman om tilværelsen i Moskva to
tiår etter katastrofen. Akkurat hva som skjedde i 2013 får vi ikke vite, men
jordoverflaten er ubeboelig, der er alt ødelagt. Man kan bare våge seg dit i
beskyttelsesdrakt og med stor fare for å bli angrepet av flygende muterte
monstre.
Hovedpersonen er unge Artjom, godt
og vel tjue år gammel, som i god gammel eventyrstil er en utvalgt helt som får
et oppdrag - nemlig å redde metroen fra angrep fra noen fæle svarte monstre.
Han drar ut på en reise gjennom de mangslungne tunnelene i metroen, dette
fantastiske systemet som ble bygget under Moskva fra 1930-årene av, åpnet i
1935, og som siden har vært livsnerven i denne gigantiske byen og vokst seg
større og lengre og mer forgrenet - siste nye stasjon ble åpnet i august i år. Moskva-metroen
er berømt for sine mange vakre og utsmykkede stasjoner, alle med sitt særpreg.
Artjom ferdes langs metrolinjer og
på tett befolkede stasjoner som i denne fremtidsfiksjonen fremdeles har særpreg,
ofte skremmende, med politiske motsetninger mellom kommunister og fascister,
med mektige handelsforbund og religiøse sekterister, med vold og redsel, skumle
vesener og overnaturlige fenomener. Lysekronene er sjelden tent lenger, vegger
og tak med mosaikk og malerier er sotet ned, her er sparebluss og bål, skitne
telt og kamuflasjeuniformer - maten er svinekjøtt, egg og sopp, men den evige
russiske tedrikkingen er på plass! Som alle virkelige eventyrhelter møter
Artjom gode hjelpere og farlige fiender, han blir utsatt for de største
prøvelser og havner flere ganger i stor fare.
Artjom har lært historien å kjenne
fra stefaren sin (som reddet den femårige Artjom fra et kjemperotteangrep der
moren mistet livet) og vi kjenner igjen trekk fra sovjetisk historie, blant
annet forsøket på å innføre et revolusjonært regime under ledelse av komiteen
Interstasjonalen. Her brukes dødsdømte som arbeidskraft og de revolusjonære,
som selvsagt har hovedsete på Revolusjonsplassen stasjon lover
"elektrifisering av hele metroen". Det blir krig, men de
revolusjonære mislykkes og må nøye seg med "den røde linjen" (på
metrokartet har de ulike linjene forskjellige farger) og innse at
"kommunismen kan bygges på én enkeltstående linje".
Det er ikke å undres over at denne
ungdommelige spenningsdystopien også er blitt dataspill:
Se http://www.metro2033.ru/game/. Boken
ble først publisert på internett, og nettsiden byr på masse utfordrende stoff.
Frykt fremtiden! - står det med store bokstaver nederst på siden. Store deler
av boken skildrer Artjoms ferd med våpen i sekken eller i hendene og møter med
ulike fiender. Samtidig går Glukhovskij ikke av veien for å inkludere
eksistensielle spørsmål i sin roman, her er diskusjoner om religiøse og
moralske spørsmål - Artjom må gjøre etiske valg og vurderinger i kapitler som
"Den sterkestes rett" og "Jeg tror ikke".
Romanen er en debutbok, skrevet med
driv og fortellerglede av den unge forfatteren Dmitrij Glukhovskij (f. 1979). Den
er blitt svært populær i Russland og er også oversatt til en mengde språk. Den
norske oversettelsen er utmerket gjennomført av Dagfinn Foldøy, som har klart å
gjenskape det stort sett nokså dystre miljøet nede i tunnelene og en spennende
handling i et levende og naturlig norsk. Det er flott at norske forlag har
begynt å gjøre forsøk på å vise bredden i den nye russiske litteraturen.
Anmeldelsen er skrevet av Marit Bjerkeng
Kommentarer
Legg inn en kommentar