Timeri N. Murari : Den talibanske cricketklubben : Juritzen forlag, 364 sider

 ”Kvinner skal bare sees i sine hjem og i graven”

Jepp, jeg må bare innrømme det først som sist; cricket er en sport jeg finner helt gruelig kjedelig. Men bokas tittel fristet, og jeg angrer ikke på at jeg valgte å lese denne.

Hovedpersonen er 24 år gamle Rukhsana. Hun er journalist, regimekritisk og hun har bodd en periode i Delhi.

Vi befinner oss i Kabul og det er taliban som bestemmer. Deres motto er at kvinner ikke skal være synlig i det offentlige rom. En kvinnes stemme skal ikke høres, og en kvinne kan kun gå ut sammen med en mann.

Rukhsana jobber for Kabul Daily og sender artikler anonymt til aviser i utlandet.

En dag blir Rukhsana innkalt til ministeren for – hold deg fast; Utbredelse av dyd og forebyggelse av last. Livredd for å havne i fengsel drar hun dit, selvfølgelig sammen med broren sin og to andre mannlige slektninger. Der får de vite at Rukhsana er innkalt som journalist.

De talibanske styresmaktene vil ha hjelp til å spre det gode budskap om at det skal arrangeres en stor cricketkonkurranse i Kabul, og at vinneren skal få reise til Pakistan for å trene for å bli enda bedre.

Rukhsana kan spille cricket, og hun bestemmer seg for å være trener for et familielag der de andre på laget består av hennes mannlige slektninger. Blir det oppdaget vil alle bli henrettet.

Med en mor som er alvorlig kreftsyk, en minister som er alvorlig forelsket i henne, og med kalashnikover overalt blir hverdagen stadig vanskeligere for vår unge heltinne.

Jeg reagerte flere ganger på oversettelsen, spesielt i begynnelsen. Men så bestemte jeg meg for å ikke henge meg opp i bagateller og smårusk. Cricket er jo kjedelig, og de delene av boka der spillet blir beskrevet og forklart er også kjedelig. Men heldigvis er det ikke alt for mye cricketsnakk – for boka er god! Jeg driver og framsnakker den hele tiden, og den var så spennende at jeg måtte sniklese slutten. Og når jeg snikleser slutten midt i boka, da er jeg fornøyd med boka, da har det vært en god leseopplevelse.

Og hva er det som gjør boka så spennende? Ja, det var jo den kjærligheten da. Rukhsana har vært sammen med en kjekk og vakker mann i Dehli, men familien ønsket at hun skulle gifte seg med en slektning fra Kabul, så hun forlot den kjekke i India og reiste hjem til Kabul. Videre er det jo spennende med en kvinnelig trener for et cricketlag – spesielt når konsekvensene er døden, hvis de blir oppdaga. Og så er jo selve konkurransen spennende. Hvem vinner, og hvorfor og hvordan går det, og hvordan går det nå med den kjærligheten?

Så jeg konkludere med at boka er god, uten for mange endimensjonale karakterer, og med en fin spenningskurve.

Denne boka kommer jeg til å snakke om på litterære lunsjer og på mine besøk på andre bibliotek denne vårsesongen.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.