Jammen – det er jo ikke krim! Forlaget kaller dette for en ”deilig dyster kosekrim i det lunefulle Lappland”, og jeg bet på kroken. Først leste jeg bok 1, Dødsønsket , og jeg konkluderte med at det var husmorkrim. I bok to må jeg konkludere med at det ikke er noe krim i det hele tatt. Det dukker opp et lik, men det er så gammelt at det knapt kan regnes med, og ellers er det fint lite skummelt som foregår. Så hvordan man har kommet frem til krimbegrepet er for meg gåtefullt, og jeg vet at jeg ikke kan sette denne på krimhylla på biblioteket. Det kan føre til ramaskrik og full oppstandelse. Men du er kanskje likevel litt nysgjerrig på hva boka handler om? Ja vel, så kan jeg fortelle litt om akkurat det. Mirjam og Hervor som vi ble kjent med i Dødsønsket reiser tilbake til Lappland, nærmere bestemt til det lille svenske tettstedet Kuivalihavaara. Det er Hervors fødested, og det stedet der Mirjam slikket sine sår og opparbeidet seg nok penger til å ta hevn over
Litteratur, reiser, Finnmark, hunder og småsnakk. Jeg anmelder bøker for Altaposten og anmeldelsene finner du under Altaposten i emneordslisten.