Solgunn sitt

  Du store alpakka!    Maria Kjos Fonn – for en forfatter! Kinderwhore, Kjos Fonns første roman var en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg hadde i 2018, og fremdeles husker jeg setninger og situasjoner fra den boka. Kjos Fonn skriver med en innlevelse og en helt egen tilstedeværelse som får meg til å føle at jeg er i samme rom som hovedpersonen. Og dessverre, eller heldigvis kan man kanskje si, så viderefører Kjos Fonn sin intense språkforførelse også i sin andre roman.    Romanen starter med at Elise sitter på et eldresenter og tenker tilbake på hendelser for ni måneder siden:    «Du må ha vært ganske høy for å lande i kjelleren på et eldresenter. Falle fra himmelen og krasjlande blant kjeks og pulverkaffe og oppbyggelig litteratur. På veggen er en liste over ukas aktiviteter: Frimerkeklipping. Fallforebyggende trim. Kurs i Internett.»   Det yndefulle barnet    Elise vokste opp som enebarn, forkjælt og degget med av foreldrene, spesielt moren som så henne som en yngre utgave a

  Manglende gnist    Jeg elsker Sofi Oksanen! Har lest alt hun har skrevet (og utgitt i Norge), og både Baby Jane og Utrenskning har fått det høyeste terningkast av meg.    Oksanens siste utgivelse før Hundeparken var romanen Norma , og den var så kjedelig at jeg lurte på om Oksanen hadde gjennomgått en personlighetsforvandlig før hun satte seg til tastaturet og skrev. Likevel gledet jeg meg vilt til at Hundeparken skulle lanseres i Norge, og jeg bestilte tidlig et anmeldereksemplar slik at jeg kunne lese (egentlig håpet jeg på å sluke) boka i et jafs.   Men så klarte jeg ikke riktig å finne tonen med teksten, den ble for utydelig, og det tok alt for lang tid før jeg fikk sympati og følte en interesse for hovedpersonen, førti år gamla Olenka som vi først møter sittnde på en benk på yttersiden av en hundepark i den finske hovedstaden. Kvinnen er sliten, loslitt er kanskje et mer dekkende ord, men hun har en plan, et skjema hun følger, og spesielt er oppmerksomheten hennes rettet mot e