Sofi Oksanen : Hundeparken : Oktober : 400 sider

 

Manglende gnist 

 

Jeg elsker Sofi Oksanen! Har lest alt hun har skrevet (og utgitt i Norge), og både Baby Jane og Utrenskning har fått det høyeste terningkast av meg. 

 

Oksanens siste utgivelse før Hundeparken var romanen Norma, og den var så kjedelig at jeg lurte på om Oksanen hadde gjennomgått en personlighetsforvandlig før hun satte seg til tastaturet og skrev. Likevel gledet jeg meg vilt til at Hundeparken skulle lanseres i Norge, og jeg bestilte tidlig et anmeldereksemplar slik at jeg kunne lese (egentlig håpet jeg på å sluke) boka i et jafs.

 

Men så klarte jeg ikke riktig å finne tonen med teksten, den ble for utydelig, og det tok alt for lang tid før jeg fikk sympati og følte en interesse for hovedpersonen, førti år gamla Olenka som vi først møter sittnde på en benk på yttersiden av en hundepark i den finske hovedstaden. Kvinnen er sliten, loslitt er kanskje et mer dekkende ord, men hun har en plan, et skjema hun følger, og spesielt er oppmerksomheten hennes rettet mot en familie med mor, far, og to små barn, en gutt og ei jente. Det er gutten i familien som er gjenstand for kvinnens interesse. Så dukker enda en sliten kvinne opp på benken. Det er Dina, og hennes oppmerksomhet er også rettet mot familien i hundeparken. Dina fremstår ustabil, og i det samme Olenka kjenner igjen Dina vet hun at fortiden har innhentet henne, og at det livet hun har levd de siste årene må oppgis. 

 

Gradvis avdekkes Olenkas og Dinas historie, og vi får et innblikk i en verden av alvorlig kriminalitet, basert på salg av kroppsdeler, surrogati, salg av egg, barn og kropper. Olenka og Dina vokste opp i Ukraina, i et samfunn der kriminalitet og brutalitet var normalen.

 

Spenning og “show dont tell”

 

Hovedpersonen henvender seg til et lenge ukjent du, og først på side 169 kommer det frem hvem hun skriver til. Det kom som en overraskelse på meg, og her er beskrivelsen av hvem du er: 

 

«Du tok nøtter i en krystallskål på bordet, knekket dem med en nøtteknekker og slapp skallet på golvet.» 

 

Hva slags person er det som knekker nøtter og slipper skallet på gulvet? Oksanen er mester i den edle kunsten; show, dont tell, selv om hun i denne boka blir litt for flink til å holde igjen.  

 

Setningene er ofte lange, med leddsetninger som tar oss fremover og bakover og forflytter karakterene i tid og rom, - som en hel roman i en setning. Men likevel trengte hun altså 400 sider på å fortelle denne innviklede historien.  

 

Dette er ikke Oksanen på sitt beste. Hvis jeg skulle sammenlignet det med et måltid så er det som en stor porsjon kjøttkaker med kålstuing og grønnerter, servert på plastduk på et respatexbord med stålbein. Til drikke er det rød husholdningssaft, og desserten er melkesuppe.  Men jeg er glad i både kjøttkaker og melkesuppe, selv om jeg ville valgt noe annet hvis jeg fikk bestemme. Det betyr at jeg fremdeles digger Oksanen, og venter i spenning på neste utgivelse.