Kvenkvinnen som smilte sola frem
«Ingen mennesker kan skrives ned eller strykes ut. Se ei toimi. Selv om søsteren min dør, lever hun videre, presten har satt kryss ved navnet hennes i boka, og Maria Stina står nå på de dødes side, men det er bare streker, kryss og bokstaver. Ingen pennestrøk er mennesker. Hva hun har sagt til meg, armen hennes rundt skulderen min, faktene jeg har lært av henne som jeg nå lærer videre fordi jeg lever, det er søsteren min, det er Marja. Ingen pennestrøk kan fjerne hvordan vi søstre løfter håret fra nakken når sommervarmen kommer, hun først, jeg etter, andre etter meg igjen.«
Slik starter romanen om 35 år gamle Brita Caisa Seipajærvi som i 1859 flytter fra hjembygda Sodankylä. I sleden som kjørereinen trekker sitter den tre år gamle sønnen Heikki og ved siden av Brita Caisa går tolv år gamle Aleksi. Brita Caisa er vakkert skapt og vant med at menn lar øynene festes litt for lenge på kroppen hennes. Sønnene har hun fått med menn hun har likt, men ingen av dem har hun vært gift med. Presten likte det dårlig og Brita Caisa ble kirketuktet fire søndager på rad. Etter den store skammen er det ingen som vil ha Brita Caisa som hushjelp, og nå når hennes elskede søster er død er det lettere for henne å dra mot havet der fisken lar seg villig fange. Foreldrehuset er fattig, med en far som er alt for glad i sprit. Hun ønsker en annen farsfigur for sønnene sine, og håper på å finne seg en dyktig fisker i Finnmark. Er han snill og vakker i tillegg kan det ikke skade.
De skal til Pykeijä, (Bugøynes), «der lodda står tettest når havet blomstrer».
Brita Caisa er datterdatter til Okki Pekka Köngäs, han som var mest kjent som trollmannen fra skogene, og hun kan helbrede både mennesker og dyr. I tillegg får hun forutanelser og drømmer og hun er av dem som vet mer enn de fleste andre. Ei slik som henne drar ikke enkelt på langferd, det er alltid noen som er skadet eller syk og som trenger hjelp langs reiseruta, og ferden mot havet blir mer strabasiøs enn nødvendig. På veien til Pykeijä er det mange fristelser, og på en av de største gårdene langs Neidenelva finner Brita Caisa sitt livs kjærlighet. Men han er gift, og lykkelig trodde han også at han var før den kvenske tobarnsmora kom til gårds. Det blir store følelser, mye dramatikk og flere gode doser heftig begjær.
Det er mye å like i denne romanen som tar for seg en underkommunisert del av den norske, samiske og kvenske historien, med spesiell vekt på skoltesamer og kvener. Språket er godt, fortellingen er spennende og dramatisk, naturbeskrivelsene er vakre, og persontegningene er troverdige.
Arvola lar oss bli godt kjent med den sterke hovedpersonen, Brita Caisa Seipajærvi, en kvinne det er vanskelig å glemme. Hun er et bemerkelsesverdig menneske, med evner og kunnskaper nedarvet gjennom generasjoner. Brita kan ta vekk det vonde, eller vende en skade som kan vendes, men vekke de døde eller endre sin egen skjebne kan hun ikke, og derfor venter jeg i spenning på bok nummer to, i dette som skal bli en trilogi.
Dette er altså en skikkelig godbit av en roman, men jeg er ikke så begeistret for den tidvise oppramsingen av navn og familier, det burde vært løst på en annen måte. Det samme kunne også innslagene av sakprosa som kommer innimellom. Det er fire, fem sider med informasjon om ulike skikker, om samer og kvener og nordmenn på Nordkalotten rundt 1860-tallet som er plassert inn i teksten, og disse sidene kunne med fordel ha vært skrevet i et forord, eller et etterord for de leserne som er interessert.
Her finnes likhetstrekk med stilen til Britt Karin Larsen, og spesielt i hvordan Larsen beskriver forholdet mellom Lina og Taneli i bøkene fra Finnskogen. Det er noe med rytmen i språket og hvordan spørsmålene blir stilt i teksten. Et eksempel fra side 22 kan illustrere det:
«Å få lov å elske, er ikke det også en belønning i seg selv, er det ikke sånn det er med det å elske?»
Ingeborg Arvola (f. 1974) er oppvokst i Tromsø, og bor nå i Oslo. Hun debuterte i 1999 med romanen Korellhuset og har siden skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, blant annet Neiden 1970 som kom i 2015 og som fikk høyeste terningkast i Altaposten.
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar