Gå til hovedinnhold

Ingeborg Arvola : Kniven i ilden – Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet : Cappelen Damm : 440 sider

Publisert i Altaposten 17. august 2022




 

Kvenkvinnen som smilte sola frem 

«Ingen mennesker kan skrives ned eller strykes ut. Se ei toimi. Selv om søsteren min dør, lever hun videre, presten har satt kryss ved navnet hennes i boka, og Maria Stina står nå på de dødes side, men det er bare streker, kryss og bokstaver. Ingen pennestrøk er mennesker. Hva hun har sagt til meg, armen hennes rundt skulderen min, faktene jeg har lært av henne som jeg nå lærer videre fordi jeg lever, det er søsteren min, det er Marja. Ingen pennestrøk kan fjerne hvordan vi søstre løfter håret fra nakken når sommervarmen kommer, hun først, jeg etter, andre etter meg igjen.«

Slik starter romanen om 35 år gamle Brita Caisa Seipajærvi som i 1859 flytter fra hjembygda Sodankylä. I sleden som kjørereinen trekker sitter den tre år gamle sønnen Heikki og ved siden av Brita Caisa går tolv år gamle Aleksi. Brita Caisa er vakkert skapt og vant med at menn lar øynene festes litt for lenge på kroppen hennes. Sønnene har hun fått med menn hun har likt, men ingen av dem har hun vært gift med. Presten likte det dårlig og Brita Caisa ble kirketuktet fire søndager på rad. Etter den store skammen er det ingen som vil ha Brita Caisa som hushjelp, og nå når hennes elskede søster er død er det lettere for henne å dra mot havet der fisken lar seg villig fange. Foreldrehuset er fattig, med en far som er alt for glad i sprit. Hun ønsker en annen farsfigur for sønnene sine, og håper på å finne seg en dyktig fisker i Finnmark. Er han snill og vakker i tillegg kan det ikke skade.

De skal til Pykeijä, (Bugøynes), «der lodda står tettest når havet blomstrer».

Brita Caisa er datterdatter til Okki Pekka Köngäs, han som var mest kjent som trollmannen fra skogene, og hun kan helbrede både mennesker og dyr. I tillegg får hun forutanelser og drømmer og hun er av dem som vet mer enn de fleste andre. Ei slik som henne drar ikke enkelt på langferd, det er alltid noen som er skadet eller syk og som trenger hjelp langs reiseruta, og ferden mot havet blir mer strabasiøs enn nødvendig. På veien til Pykeijä er det mange fristelser, og på en av de største gårdene langs Neidenelva finner Brita Caisa sitt livs kjærlighet. Men han er gift, og lykkelig trodde han også at han var før den kvenske tobarnsmora kom til gårds. Det blir store følelser, mye dramatikk og flere gode doser heftig begjær. 

Det er mye å like i denne romanen som tar for seg en underkommunisert del av den norske, samiske og kvenske historien, med spesiell vekt på skoltesamer og kvener. Språket er godt, fortellingen er spennende og dramatisk, naturbeskrivelsene er vakre, og persontegningene er troverdige. 

Arvola lar oss bli godt kjent med den sterke hovedpersonen, Brita Caisa Seipajærvi, en kvinne det er vanskelig å glemme. Hun er et bemerkelsesverdig menneske, med evner og kunnskaper nedarvet gjennom generasjoner. Brita kan ta vekk det vonde, eller vende en skade som kan vendes, men vekke de døde eller endre sin egen skjebne kan hun ikke, og derfor venter jeg i spenning på bok nummer to, i dette som skal bli en trilogi. 

Dette er altså en skikkelig godbit av en roman, men jeg er ikke så begeistret for den tidvise oppramsingen av navn og familier, det burde vært løst på en annen måte. Det samme kunne også innslagene av sakprosa som kommer innimellom. Det er fire, fem sider med informasjon om ulike skikker, om samer og kvener og nordmenn på Nordkalotten rundt 1860-tallet som er plassert inn i teksten, og disse sidene kunne med fordel ha vært skrevet i et forord, eller et etterord for de leserne som er interessert. 

Her finnes likhetstrekk med stilen til Britt Karin Larsen, og spesielt i hvordan Larsen beskriver forholdet mellom Lina og Taneli i bøkene fra Finnskogen. Det er noe med rytmen i språket og hvordan spørsmålene blir stilt i teksten. Et eksempel fra side 22 kan illustrere det: 

«Å få lov å elske, er ikke det også en belønning i seg selv, er det ikke sånn det er med det å elske?»

 

Ingeborg Arvola (f. 1974) er oppvokst i Tromsø, og bor nå i Oslo. Hun debuterte i 1999 med romanen Korellhuset og har siden skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, blant annet Neiden 1970 som kom i 2015 og som fikk høyeste terningkast i Altaposten. 

Terningkast 5 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016  Vakker eventyrbok Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid. Samisk eventyr En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.” Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge hen

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.