Gå til hovedinnhold

Diego Marani : Den siste vostjakeren – Pax – 180 sider

Publisert i Altaposten 15. april 2015


Paasilinnas italienske slektning

Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013.

Gulag

Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri.

Ekornhaler for mat

Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,  men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakeren, den eneste i verden som forstår det gamle språket som med sine dype toner vekker til live urfølelser i  alle vesener som hører det.  Bare ulvene svarte på Ivans rop over den russiske tundraen, og han var helt alene. Etter et massivt snøfall tvang sulten ham til en liten landsby for å bytte ekornhaler mot mat. Der traff han en besynderlig kvinne som umiddelbart skjønte hvilken skatt han var. Kvinnen het Olga og var russisk språkforsker. Hun hadde selvfølgelig aldri truffet noen som kunne vostjakisk, men hun kunne språk som lignet, og dermed klarte hun å bli kjent med Ivan, og de ble venner. Olga inviterte Ivan med til Helsinki, på  finsk-ugrisk kongress. Men dessverre for henne, kan man nok si, og kanskje dessverre for Ivan, skrev Olga et brev til professor Jarmo Aurtuva  der hun fortalte at hun nå kom til den finske hovedstaden med århundrets scoop som kom til å forandre språkhistorien. Professoren tok drastiske grep for å hindre Ivan å delta på kongressen, og det blir et fryktelig sirkus.

Menneskelige svakheter

Liker du bøkene til Arto Paasilinna tror jeg du vil like denne også. Det er absurd underholdende, fantasifullt, morsomt og helt spinnvilt. Men det er også rom for alvor og bekymring i forhold til både økologi og diverse menneskelige svakheter. Boka passer perfekt for deg hvis du ikke lar deg skremme av setninger som denne: ”Ingen av dem visste at den laterale frikativen med labiovelar appendiks fant tilbake til sin naturlige plass i munnhulene deres, og at det tusener av kilometer unna, i de dype skogene i Canada på den andre siden av det store oseanet, satt algonkinske indianere i ring rundt fargerike totemer i reservatene og utalte lyden på samme måte når de sang for å kalle frem sine forfedres ånder.” Det er Jon Rognlien som har oversatt boka fra italiensk og resultatet er så bra at jeg tror han har hatt riktig trivelige dager på jobb.
Ikke la denne muligheten til å bli kjent med verdens siste vostjaker gå fra deg!


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Altså, jeg liker ikke Arto Paasilinna heller, så kanskje det er første hint. Tenkte også på hans bøker da jeg leste denne, og tenkte at det er finsk humor jeg ikke skjønner, helt til jeg kom på at Marani er italiensk. Da røyk den teorien.

    Absurd kan jeg gå med på, men morsomt? Som jeg skriver i min egen omtale: Jeg pleier å forstå -hva- som skal være morsomt, selv om jeg ikke ler av det selv. I denne boka forsto jeg ikke en gang det. Hva er det du ler av, hva er det jeg ikke skjønner som andre ser, jeg er oppriktig nysgjerrig?

    Jeg synes mest av alt denne boka var ekkel, og ikke på en god måte slik Sara Stridsberg er det. All lingvistikk-tåkepraten hadde jeg levd fint med, men jeg takler rett og slett ikke Jarmo Aurtova og hvordan hans menneskesyn gjennomsyrer boka uten noen form for motvekt. Nå føler jeg meg som en prippen utgave av moralens voktere her, men det var nå en gang min ærlige reaksjon på denne teksten. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syns ikke du er prippen, men vi liker jo forskjellige ting, og det er fint! Hva som var morsomt - ok, her er en spoileralert for deg som enda ikke har lest boka:
      Stopp å lese nå hvis du ikke vil ha avsløringer! 1: Alle vi blir kjent med er karikert - og dermed blir det meste morsomt, hvis du ser bort fra de første sidene fra gulag, det er jo bare trist. 2. Kona til den teite professoren er så godt beskrevet, stakkars henne. Og den russiske språkforskeren var kostelig når hun trodde hun endelig skulle få seg en mann. Og ja, Jarmo har et gruelig dårlig menneskesyn, men det var hans måte å se verden på, og det førte jo ikke så mye godt med seg.

      Slett
  2. Arghhh, girls - (fordi dette er en familievennlig blogg - og jeg antar b----ches er forbudt)
    , you are confusing me....
    , hvordan skal jeg overhode makte å forme en egen, uhildret, upåvirket, dom over boka når dere holder på slik......

    SvarSlett
    Svar
    1. Familievennlig blogg - nå har jeg lest det også. Nei, altså, her er det ingen enkle svar, du må nok lese boka selv og så kan du slenge deg med i diskusjonen.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam