Marit
Bjerkeng har oversatt denne ganske så kompliserte boka fra russisk, og hun har
gjort en formidabel jobb – selvfølgelig! Jeg leste boka i påska, og nå noen
måneder senere er det jo alt for sent å skulle anmelde boka, så det skal jeg
ikke forsøke å gjøre, men jeg kan skrive litt om leseopplevelsen – før – under
og etter.
Men
først, min favorittfortelling fra boka – direkte sitert fra side 8 og 9 :
«Selve
tuluppen var som et eldgammelt sagn – vi trodde fullt og fast på det: Den var
blitt båret av syv generasjoner, som enda ikke hadde klart å slite den ut –
hele slekten vår hadde varmet seg og fått varmen i seg igjen i ullen; med
tuluppen dekket de også over nyfødte kalver og grisunger som kom til verden
vinterstid. De ble båret over i huset, så de ikke skulle fryse ihjel i
uthuset. Inne i de enorme ermene var det fullt mulig for en stillferdig husmusfamilie
å bli boende i årevis, og om man grov og lette lenge nok i tuluppens avkroker
og smug, gikk det an å finne makhorkatobakk som oldefaren til oldefar ikke
hadde fått røkt et hundreår tidligere, et bånd fra brudedrakten til min
bestemors beste- mor, eller en halvspist sukkerbit som min far i sin sultne
etterkrigsbarn- dom hadde mistet og lett etter i tre dager, men aldri funnet
igjen.
Men jeg fant
den og spiste den med tobakksrusk fra makhorkaen på.
Da oldefar
døde, ble tuluppen kastet. Det hjalp ikke hva jeg enn fant på for å si imot,
den var blitt et avfeldig og stinkende gammelt filleplagg. «
Slik hadde jeg det
før jeg leste boka:
Helt
tilfeldig oppdaget jeg tittelen i Cappelens katalog, og jeg tok heltenning. Ny
bok fra Solovki, med handling fra de første straffekoloniene i det som vi kjenner som GULAG. Klart jeg måtte lese den. Men den var ikke kommet ut enda, så
jeg gikk til uvanlige skritt for å få tak i boka før resten av verden. Planen
var å anmelde dette praktverket (som jeg var ganske sikker på at dette var,
boka har jo vunnet Den Store Boka prisen i Russland – tross alt). Og – jeg har
vært på klosteret på Solovki og følte at boka var skrevet i et område der jeg
var skikkelig lokalkjent. (Bildene fra Solovki er det jeg som har knipset).
Hva skjedde
underveis:
Det
var så mye! Jeg begynte veldig optimistisk med å notere ned gode setninger, og
fine passasjer. Det var det mange av. Og så ble det så mye av alt. Navn,
episoder, tanker, samtaler og konflikter. Det var grusomme skjebner, fryktelige
svik, heftige diskusjoner og voldsomme svingninger i kjærlighetsforhold. Jeg
måtte ha pause, klarte ikke å lese boka sammenhengende i løpet av en eller to
dager, noe jeg vanligvis gjør når jeg leser en bok. Men denne gangen gikk ikke
det. Sjlabukovskij, Passet, Boris Lukjanovitsj, Moisej Solomonovitsj, Krapin, Artjom
Gorjainov, Ejkhmanis, Galina,
Burtsev, Mezernitskij, Afanasijev, Petrovitsj, Sorokin og ganske
mange flere – det ble mye lidelse.
To utdrag:
«Da de
bortimot klokken elleve om kvelden kom til spisesalen sin, der luften stinket
av skitt og menneskemylder, kjentes det som å komme hjem til noe etterlengtet
og kjært. Der hadde han frakken sin. Artjom spiste den kalde grøten uten å
kaste så mye som et blikk ned i skålen, drakk et halvt krus varmt vann, la
det våte undertøyet under seg, krøp inn i frakken sin og forsvant. Kanskje han
rett og slett døde.»
«Jeg har
slipt knoklene mine på køyene her, er blitt så skrøpelig og inntørket.»
Etter:
Jeg
konkluderte ganske kjapt med at jeg ikke ville anmelde den, jeg brukte for lang
tid på lesingen, og å anmelde den krevde en tilnærming til materialet som jeg
ikke tok meg tid til. Men nå – snart tre måneder etter at jeg leste ferdig, og
sett i historiens lys (som består av tre måneder og 20 lydbøker, og 10 andre
leste bøker), er det denne boka jeg husker. Så til deg som er usikker på om du
skal begynne på denne; les gjerne, men ikke forvent en enkel tur gjennom Sovjetunionens
mørke fortid.
Kommentarer
Legg inn en kommentar