Publisert i Altaposten 18. august 2015
Årets Pulitzervinner
7. august 1944 begynner de
allierte bombingen av den franske kystbyen Saint Malo. I ett av husene befinner
den seksten år gamle Marie-Laure LeBlanc seg. Hun er blind, og har derfor ikke
fått med seg innholdet i flygebladene som har regnet over byen det siste
døgnet. De hvite arkene bærer et budskap om at alle innbyggerne må forlate
byen.
I kjelleren i et hotell nær
huset til Marie-Laure er den tyske menige soldaten Werner Pfenning fanget under
store steinmasser. Werner er radiooperatør, og er stasjonert i kjelleren sammen
med to andre soldater. Mens bombene hviner og bakken rister jobber de med å
finne måter å komme seg ut på.
Den store diamanten
I korte kapitler veksler
historien mellom Marie-Laure og Werner, og boka beveger seg over flere
tidsplan. Nåtiden er 1944, men handlingen starter allerede i 1934, og vi følger
den blinde jenta, og den begavede gutten fra de som små barn vokste opp til de
med et skjebnens lunefulle innfall møtes.
Marie-Laures mor døde under fødselen,
men Marie-Laure var likevel heldig. Hun hadde en pappa som la alt til rette for
sin eneste datter. Faren jobbet
som låsesmed på Nasjonalmuseet i Paris og han tok med seg Marie-Laure på jobb
hver dag. Han lærte henne blindeskrift, og han bygget små minihus av tre, og
rekonstruerte kvartalet de bodde i, slik at Marie-Laure skulle bli kjent med byen sin, og etter hvert bli så trygg at hun kunne
gå rundt alene. Hun fikk være sammen med begavede forskere, og hennes
vitebegjærlighet var stor. Den største skatten på museet var en diamant like
stor som et dueegg. Diamanten var omgitt av myter og den hadde vært innelåst i
nesten 200 år da krigen brøt ut. På grunn av diamantens størrelse og verdi ble
det laget tre kopier, og den ekte diamanten og de tre kopiene ble blandet og
plassert på fire ulike steder. Marie-Laures far fikk ansvaret for en av dem, og
om det var originalen eller en av kopiene kan du jo bare gjette deg til.
Werner var foreldreløs og
vokste opp på et barnehjem. Han hadde en omsorgsfull bestyrerinne som tok seg
av ham, men de manglet det meste av mat og klær. Etter hvert ble det kjent at Werner
var en naturbegavelse med hensyn til radioer og finelektronikk, og han ble
tidlig rekruttert som soldat.
Lettbent underholdningsroman
Mange kritikere har uttrykt
overraskelse over at en så lettbent bok som dette har vunnet Pulitzerprisen.
Jeg må si meg enig. Alt lyset du ikke ser er en ganske kjedelig
underholdningsroman. Det ligger en spenning i tidspunktet for når de to
hovedpersonene skal møtes, og det ligger en spenning i hvordan de kommer til å
klare seg under bombingen. Språket er herlig fritt for klisjéer, noe som alltid
er bra, og noen kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand er det heller ikke.
Det handler mer om medmenneskelighet og kjærlighet mellom mennesker som deler
samme grunnsyn i livet.
Kapitlene er så korte at boka får
en thrilleraktig fremtoning, men med 634 sider syns jeg
historien ble for lang.
Terningkast 4
Akk ja, kjedelig? Det er dårlig når det er så lang.. Jeg leste 100 sider i mai, men det ble med det. trodde det bare var meg som ikke var konsa nok, da.. Skal vel prøve å ta opp tråden igjen, så får vi se.. Forventingene er lavere..
SvarSlettEn smule kjedelig var den. Men likevel god nok til at jeg vurdere å ta meg en tur til Saint Malo - men jeg blir jo lett så begeistret for det som blir beskrevet som vakre små byer.
Slett