Torkild Damhaug : Døden ved vann : Cappelen Damm, 445 sider

Vellykket psykologisk thriller / Publisert i Altaposten 21.2.2009

Torkild Damhaug jobber nå fulltid som forfatter, men han er utdannet psykiater og har arbeidet i psykiatrien i mange år. Dette er hans femte roman. Døden ved vann er hovedbok i tre store bokklubber i år og har et rekordstort førsteopplag på 54 000.

Romanen innledes med en førti siders prolog der vi blir kjent med 12 år gamle Jo. Han er på ferie på Kreta sammen med foreldrene og to små søsken. Det er tydelig at Jo er et følelsesmessig svært skadet barn, og uhyggen kommer raskt. Flere ekle, ja rent ut sagt, jævlige episoder blir beskrevet.

Deretter beveger vi oss tolv år frem i tid. Liss, en vakker norsk modell bor i Amsterdam. Hun lever et utsvevende liv med rusmisbruk og dårlige venner. Zako, en venn av det mer tvilsomme slaget truer med å skade Mailin, storesøsteren hennes hvis Liss forlater han. Da Liss en dag får beskjed om at Mailin er savnet, kobler hun dette til truslene Zako kom med. Liss reiser hjem til Oslo for å lete etter søsteren.

Mailin arbeidet med en doktoravhandling der hun tok utgangspunkt i åtte
mannlige pasienter som alle hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse mennene skulle hun intervjue, samt behandle med samtaleterapi over en periode på tre år. Romanen pirker i alvorlige problemstillinger som incest, spiseforstyrrelser og rusmisbruk.

Dette er en kriminalroman med mange lag. Språket er stramt med et høyt tempo både i replikkene og situasjonsbeskrivelsene. Miljøkildringene er troverdige, og jeg satt hele tiden med en følelse av at dette virkelig kunne skje.

Den innledende historien, der vi blir kjent med Jo er som tatt ut av en lærebok i psykologi. Hvis mor og far er slemme blir barnet ødelagt. Litt for enkelt etter min mening, og akkurat denne enkle årsak –virkning modellen er grunnen til at terningen havner på 5 og ikke 6. Heldigvis utviklet historien seg mye bredere enn hva jeg først antok. Forfatterens bakgrunn fra psykiatrien er tydelig og det er kanskje med bakgrunn i sin profesjon han makter å tegne persongalleriet så tydelig og troverdig.
Jeg tror du må være synsk for å klare å tenke ut hvem som er skurken i denne kriminalsaken. Jeg besitter ikke klarsynthetens gave, og ble veldig forbauset. En knakende god kriminalroman med andre ord!