Gå til hovedinnhold

Stille dager i Mixing Part : Erlend Loe


KJEDELIG

Nina og Bror Telemann drar på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann ynder å kalle byen. Nina elsker det meste som har med Tyskland å gjøre, og Bror elsker bare Tv-kokken Nigella. 
Romenen er i hovedsak bygd opp gjennom dialoger, og ganske så kjedelige dialoger også. Kan ikke huske at jeg lo eller humret en eneste gang. Nei, nok tid brukt på denne; noen har likt den veldig godt, for meg var det grei tidtrøyte.




Kommentarer

  1. torbjørn hauken11. februar 2010 kl. 01:45

    Befriende kommentar, det er ikke første gang herr Loe gir ut en kjedelig bok. Men bøkene om Kurt er morsomme!

    SvarSlett
  2. Solgunn11. februar 2010 kl. 15:13

    Enig med deg; Kurtbøkene er morsomme!

    SvarSlett
  3. annkolaas26. februar 2010 kl. 18:38

    Jeg synes boka var kjempebra! De kjedelige dialogene var for meg så meningsløse at de ble hysterisk morsomme:)

    SvarSlett
  4. Anonym2. november 2010 kl. 21:34

    så enig som over hodet mulig med lena. hysterisk morsom bok! i likhet med alle de andre bøkene jeg har lest av erlend loe! at et så utrolig tåplig konsept kan bli til en så usannsynlig morsom bok, er helt utrolig! men bøkene til Erlend Loe, elsker man, eller så hater man dem.

    SvarSlett
  5. Anonym7. mars 2012 kl. 15:27

    Hei. Jeg har nettopp lest denne boken, og synes den var både morsom og bra. Dens styrke er at den tar den opp noe som er vanskelige tema, på en måte som gjør det lett å lese om og mulig å le av.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer