Leia Starmann : Mad, Cappelen Damm, 170 sider

Grotesk og forvirrende - Publisert i Altaposten 3. januar 2012

Jeg er alltid på utkikk etter spennende og engasjerende ungdomsromaner og da denne dukket opp på høstlista til Cappelen tenkte jeg at dette var en bok ungdommer vil elske å lese. Men jeg tror jeg tok feil, selv om romanen begynner bra.

Ikke bra i betydningen av at hovedpersonen har det bra, for det har hun ikke. Madelen vokser opp som enebarn sammen med moren. Så forelsker moren seg i en israelsk mann med en datter som er noen år yngre enn Madelen. Det blir rask klart at nå skal alle fire bo sammen, og moren bryr seg mindre og mindre om dattera og mer og mer om sin nye kjæreste.

Madelen har bare en venn i livet, og det er Tommy. Det er til ham hun drar når livet går henne i mot, og sammen drikker de seg fulle, røyker hasj, ser tv-serier og spiller tv-spill, og har masse sex. Alt før Madelen er fylt 13 år. Når morens kjæreste begynner å ta bilde av Madelen i dusjen og plage henne på mange andre måter blir det for mye for henne og hun rømmer.

Neste gang vi treffer Madelen er hun et sted i Sør-Europa. Hun er blitt noen år eldre, og kaller seg for Mad. Hun er fremdeles sammen med Tommy. De røyker hasj, sniffer kokain og spiller dataspill store deler av dagen. Tommy og Mad bor sammen med Martin. En dataspillavhengig, dopavhengig og egoistisk kødd. En dag kommer Mad hjem og forteller at det ligger døde mennesker på stranda. Martin er opptatt med dataspill og her er hans reaksjon når Mad spør om han har vært nede på stranda og sett likene:

”Vet du hvor ofte man får Concrete Donkey, eller? Nesten aldri! Worms er jo egentlig det jentespillet, med feminine søte figurer, men det er det ene angrepet, Concrete Donkey, som er verd å vente på et par timer!”

Så fortsetter galskapen, med utnyttelse, misbruk og overgrep. Tempoet er så høyt at jeg nesten ble andpusten av å lese, og det opplevdes som helt umulig å legge boka vekk.

Språket er godt, men etter hvert slet jeg med å skille drøm, dataspill og virkelighet fra hverandre. Likevel vil jeg kalle dette for en god bok, jeg vet bare ikke hvem jeg kan anbefale den til?

Terningkast 4