India - oktober og november 2012

Ja, da har jeg vært i India. Før jeg reiste ladet jeg poden med passende lydbøker, og jeg valgte med meg tre bøker som jeg tok med meg. Det var Ni liv av William Dalrymple, Hvit tiger av Aravind Adiga og Vi er alle søsken av Mahatma Gandhi. 

Dette bildet er tatt på flyplassen i Helsinki. Jeg tok frem boka, og fikk knipset et bilde, men selv om vi måtte vente i mange timer fikk jeg ikke lest en eneste setning. Allerede på flyplassen var det nemlig så mye rart å se på. Vi satt på Asia-avdelingen og en av avgangene var til Sør-Korea. Det var veldig interessant å se på damene som skulle med det flyet. Mange, kanskje så mye som halvparten av damene hadde smurt ansiktet inn med en hvit krem, virket nesten som en sinksalve, sist sett i en babyrumpe mot bleieutslett - og kombinert med munnbindet som selvfølgelig var på plass, lignet de på snødamer på tur inn i en operasjonssal. Jeg klarte ikke å la vær å stirre. Så ingen bøker på meg. Dessuten var vinen god og selskapet, les Pål, var hyggelig, så sånn gikk det med lesinga på flyplassen i Helsinki!

Og så gikk vi ombord i flyet - et stort og fint fly som bare brukte 6 timer og 30 minutt på turen til Delhi. Tenk på det folkens. Jeg skjønner ikke at noen gidder å fly med noe annet flyselskap når reisen går østover, man sparer masse tid (og penger) på å reise med Finnair!

På flyet satt vi helt bakerst, og da tar det gjerne litt tid før man får servering. Men den som venter på noe godt - osv  - maten var nydelig, og vinen var god, og til og med filmene var nye. Jeg fikk sett Modig, en film jeg hadde tenkt lenge at jeg skulle ha sett. Dessuten fløy vi over spennende byer og land, Samarkand, Tasjkent, Muscat og Kabul. Så det ble ikke lest noe på flyet, og ikke hørt på lydbok heller.

Vi landet i Delhi tidlig på morgenen, og kjørte rett til Raddison for å spise frokost. Der var vi en time, før vi startet mot Agra. Turen til Agra tok 3 timer, og vi kjørte på den nye motorveien mellom Delhi og Agra. Det var mye spennende å se, for bare noe meter fra motorveien gikk den gamle veien, og der gikk oksene, geitene, kamelene og masse mennesker. Og traktorer, biler, busser o.s.v. Den nye motorveien var nemlig en vei man måtte betale for å bruke, og derfor var det ganske lite trafikk på den. Men motorveistandard etter norske forhold var det ikke.

Da vi kom til Agra ble det ikke tid til hvile. Vi skulle se Taj Mahal. Jeg var positiv, men trøtt!

Det var så mye folk der! Og det virket som om alle sammen ville ta på meg. Og alle som hadde babyer og små barn ville at jeg skulle holde barnet mens de tok bilde av meg. Jeg mistet hele gruppa i inngangen, for det var så mange som ville TA PÅ MEG! Og fordi jeg er et så snilt og hyggelig menneske så fikk alle som ville TA PÅ MEG og de knipset bilder og kjente på håret mitt og pekte og smilte og jeg var hot, føltes det som - helt til jeg skjønte at jeg var helt alene.

Men jeg fant jo de andre etterhvert - puhh - og etter Taj Mahal dro vi rett til Mor Teresas hjem for barn og funksjonshemmede. Det var fint å være der. Fin stemning, vi kom uanmeldt, og alle så glade ut. Jeg tok noen bilder av noen damer som hadde vært på hjemmet i hele sitt liv - de var funksjonshemmede. Hun med den røde kjolen sitter i en trekasse med hjul. Hvis du har lest Balansekunst av Rohinton Mistry vet du nøyaktig hva jeg snakker om.

Etterpå kjørte vi rett til hotellet, fem stjerners sådann - luksusliv - og så sov jeg helt til klokka 05.30 neste morgen, for da var det nemlig nye turistattraksjoner. Denne gang var det Det røde fort i Agra. Det mest spennede der syns jeg var fuglene. Det var masser rovfugler, store hauker og masse papegøyer som fløy overalt. Det er jo artig da. Men papegøyer er like vanlig i India som kråker er for oss i Norge, så jeg skjønte fort at det var VELDIG turistaktig å ta bilder av fuglene. Dessuten var jeg like populær på fortet som jeg var på Taj Mahal, men nå litt mer blasert. Man blir fort vant....

Etter Det røde fortet dro vi til et typisk turistplass der de solgte og lagde diverse ting og tang av halvedelsteiner. Kjedelig - men jeg tok et bilde, og det var samme motiv som jeg tok i Washington på nyttårsaften - så det var litt artig. For meg altså, ikke for så mange andre.

Halvveis i dag 2 - vi reiser videre mot Ranthanbore nasjonalpark - fortsettelse følger i en annen bloggpost.