Gå til hovedinnhold

Lars Pettersson : Kautokeino, en blodig kniv : Oktober, 377 sider


Reindrift og familieære
Publisert i Altaposten 15. august

Lars Petterson må være en tøff mann. Han har skrevet en kriminalroman der handlingen utspiller seg i Kautokeino, og han tar ikke med silkehansker på kulturen i reindriftsnæringen. Forfatteren har i årevis bodd delvis i Kautokeino og delvis i Sverige. Han er en svensk filmskaper som har laget spillefilmer, tv-serier og dokumentarer. For denne boka ble han tildelt Debutantprisen av Svenska Deckarakademin.
Hovedpersonen er den svenske juristen og assisterende statsadvokat, Anna Magnussen som er oppvokst og bosatt i Stockholm. Mora var fra en reindriftsfamilie i Kautokeino, og da Anna var yngre var de ofte på ferie nordpå.
Skyldig
Søskenbarnet, Nils Mattis er anmeldt for voldtekt, og bestemora har innstendig bedt Anna om å hjelpe ham. Anna reiser nordover og når hun begynner å se på saken skjønner hun at Nils Mattis ikke er så uskyldig som hun hadde trodd, og at ”alle” i Kautokeino vet at han er skyldig. Men familien, med tanter og bestemor i spissen,  bruker gamle tradisjoner i reindrifta som skjold. Nils Mattis må frikjennes. Familien har ikke råd til å leie inn drenger til å passe på flokken hvis han må i fengsel. Den lille flokken som eies av Annas familie kommer da til å bli spist opp av naboflokkene som eies av større familier, som har større flokker.
Spennende
Når den voldtatte jenta dør, og det ganske snart dukker opp enda et lik, samtidig som både Anna og lensmannsbetjenten blir utsatt for drapsforøk blir det gruelig spennende.
Pirking
Som lokalkjent kritiker ble det vanskelig å ikke henge seg opp i faktafeil.
Vi har jo ikke en egen statsadvokat i Alta, og det finnes vel ikke andre enn de som bor i bartebyen midt i Norge som bruker begrepet heimert om hjembrent? Og når Kløfta er stengt fordi utenlandske vogntog står fast på vinteren, er ikke veien mellom Suolovuopmi og Gargia åpen. Men dette er pirk, og fordi boka er fiksjon har forfatteren lov til å dikte fritt. Språket er godt og miljøskildringene stort sett troverdige, selv om det er tydelig at modermanuset er skrevet før Høybråten fikk gjennomslag for røykeloven.
En blodig kniv i Kautokeino kan leses som en ren kriminalroman med lokalkoloritt, eller som en innlegg i kampen mot overbeite og lovløse tilstander på vidda.
Terningkast 5

Kommentarer

  1. Gruelig spennende, høre bra ut. Takk for fin omtale og flott lesetips!

    SvarSlett
  2. Skal se dette er for meg. Har jo etterlyst rorbukrim i flere år, og trodde Gunnerud var mannen, men han flyttet jo hele greia tilbake til Oslo igjen i bok2, så da ga jeg opp, akkurat samtidig med at du småslaktet den nyeste.

    Reindriftkrim må jo være enda bedre.
    Spørsmål: Hvis dere ikke drikker heimert i nord, hva har dere i karsken da?

    SvarSlett
  3. Ingalill : Altså i karsken er det kaffe - eller blandevann og hjæmbrent og kaffe er karsk. Nå må det sies at det er lenge siden jeg drakk sådant fludium, men heimert er helt ukjent for meg? ER det ikke hjembrent? Eller er det noe man putter oppi sammen med hjembrenten? Opplysninger mottas med takk.

    SvarSlett
  4. Som deg, må jeg bare snakket etter minnet, eller kanskje vil skal si, andres erfaring....
    , men såvidt jeg vet er det bare kaffe og sprit i karsk. Heimert er bare et annet navn på sprit, eller heimbrent som man kaller det i midten.

    (nå lurer jeg på om det er en sammenhenge mellom HEIMbrent og TrondHEIM? Isåfall burde du også si TrondHJÆM?

    SvarSlett
  5. Så bra at den er bra! Gleder meg til å lese den. Det er alltid morsomt å lese krim fra nordområdene.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...