Sarah Lark : Den lange, hvite skyens land – Bazar, 717 sider

Lettlest, lettfordøyelig, fullstappet med klisjeer og likevel – god bok!

Når tredve sider var lest, og flere av hovedpersonene var beskrevet i typisk kiosklitteraturstil vurderte jeg å legge boka bort. Det er ikke noe galt med kiosklitteratur, men det var ikke akkurat det jeg var ute etter da jeg startet med Den lange, hvite skyens land.

Teksten begynner på side 11 og allerede på side 14 kommer denne:

”Hun visste at hun ikke var noen klassisk skjønnhet. Ansiktstrekkene hennes var harmoniske, men lite iøynefallende; munnen var litt for smal, nesen for spiss, og blikket i de rolige, grå øynene var litt for skeptisk og definitivt for belest til å vekke interesse hos rike, unge levemenn. Helens vakreste attributt var det glatte, silkeblanke håret med et lett rødskjær i den dype brunfargen. Det nådde henne helt til hoftene. Kanskje hun kunne ha vekket oppsikt med det hvis hun hadde latt det blåse fritt i vinden, slik enkelte ungjenter gjorde på piknikene og hagefestene som Helen ble med familien Greenwood til.”

Helen reiser fra London til New Zealand i 1882. Hun var lærerinne hos en velstående familie i London men hadde ikke mulighet til å stifte egen familie, ubemidlet som hun var, der hun forsørget sine to yngre brødre, som soste vekk tid og penger mens de studerte. Men Helen jobbet og slet og mistet sin ungdom og så seg nødt til å svare på en henvendelse fra en menighet på New Zealand som søkte giftevillige jenter. Samtidig trengte menigheten i London noen som kunne følge en gruppe jenter på den samme lange båtturen. Jentene var foreldreløse og kunne nå gjøre nytte for seg hos hvite mennesker på andre siden av jordkloden.

Med på båten er også den rike og villstyrlige lady Gwyneira: – side 40:

”Han hadde jo fått et inntrykk av at jenta var pen tidligere på dag også, men nå, kledd i den festlige kjolen, så han at hun var en ekte skjønnhet. Den blå silken fikk frem den lyse ansiktsfargen og understreket hårets kraftige rødnyanse. Den strenge frisyren fremhevet de edle ansiktstrekkene. Og så var det de freidige leppene og de lysende blå øynene med det våkne, nesten utfordrende blikket! Gerald var begeistret.”

Gwyneira er rik,  men har teit far som taper henne over noen slag poker en sen kveld. Vinneren er den største sauefarmeren på New Zealand og han vil ha med seg den vakre unge piken hjem til farmen. Der har han nemlig en vakker ung sønn som venter på en vakker frue.

Gwyneira trener gjeterhunder, og det er mye fokus på ulike sauesorter, klipping, gjeterhunder og samling av flokker.

Underveis til New Zealand, på den lange båtturen blir Helen og Gwyneira venner, og det er deres liv, samt skjebnen til de fattige ungjentene denne første boka i en planlagt trilogi handler om.

Språklig ser alle at dette ikke er storveis, og klisjeene står i kø og krangler om plassen. Likevel likte jeg boka godt, det ble god underholdning og det var interessant å lese om New Zealand.

Andre bloggere som har lest og omtalt boka:

Med bok og palett
Tines blogg