Jo Nesbø : Mere blod : Aschehoug, 235 sider

Publisert i Altaposten 2. september 2015

Leiemorder på flukt i sjøsamisk bygd

Mere blod er Nesbøs andre retrokrimbok. Den første, Rød Snø hørte jeg som lydbok, lest inn på engelsk av selveste Patti Smith. Boka i seg selv var ikke så storveis, men å høre Patti Smith hvese og nesten hamre ut teksten var en opplevelse i seg selv. Men for å være helt ærlig, jeg hadde ikke de helt store forhåpningene da jeg startet på Mere blod. Og akkurat derfor var det så fint å bli overrasket, for selv om det på typisk Nesbøsk vis finnes makabre innslag, så er denne boka nesten så mild som en augustbris.

Vi er i Norge i 1977. Vår hovedperson kaller seg Ulf, er dopselger og hyret inn som leiemorder for en superkriminell og ond heroinsmugler som holder til i sentrum av Oslo. Smugleren går under kallenavnet fiskeren.  Ulf har tullet det til for seg. Han har mislyktes i et oppdrag og plutselig er fiskerens andre leiemordere på jakt etter ham. Ulf rømmer så langt bort han kommer, og havner i den lille sjøsamiske bygda Kåsund i Finnmark. Han har lite planer,  men et stort behov for beskyttelse . Han går inn i den åpne kirka, bruker prestekjolen som pledd og legger seg til å sove i alterringen. Neste morgen blir han vekket av den unge gutten Knut og hans mor, den vakre kirketjeneren Lea. Hun er godheten selv, og lar Ulf låne både hytte og rifle. Lea er læstadianer, og gift med en mann som har vært savnet på sjøen noen uker. Knut er en kvikk liten kar, og han blir snart en av Ulfs hjelpere, det samme blir Mattis, en reindriftssame med uante kvaliteter.

Selv om Lea er læstadianer og gift, er hun ikke upåvirket av Ulf og hans sjarm. Det oppstår (oppskriftsmessig) varme følelser mellom Ulf og Lea, kanskje mye basert på hvor snill og omtenksom Ulf er mot Knut.

Ulf er full av fordommer og lite bevandret i nordnorsk kultur og sedvane, og de fleste menneskene han blir kjent med karakteriserer han på en lite hyggelig måte. Jeg syns det virker troverdig at Ulf tenker og oppfører seg slik han gjør. Han er en kriminell dopselger fra  Oslo. Hvor reflektert skal Nesbø gjøre ham? Vi er tross alt i 1977 og da var det kanskje ikke alle finnmarkingene som var stolt over opphav og identitet.

Alta – miniatyrutgaven av Los Angeles

 Jeg syns også vi skal tilgi Ulf at han ikke visste at Alta ikke fikk bystatus før i 2000. Alta er nevnt en del ganger i teksten, og her er et eksempel:

”Vi var – i alle fall i navnet – i en by. Og da det dukka opp veikryss, butikker, skoler og offentlige bygninger pynta med byvåpenet, en hvit spydspiss, viste det seg at byen hadde ikke bare ett sentrum, men tre. Hvert sentrum var riktignok som et veldig lite tettsted, men like fullt: Hvem skulle trodd at Alta var et Los Angeles i miniatyr? ”

Dette er en kriminalbok, så litt gørr og blod er det her, men jeg er imponert over hvor tilgjengelig denne teksten er, og hvor ekstremt lettlest den er. Plottet er ikke all verden, men det er noe med utførelsen som gir en letthet i språket som nesten ingen andre forfattere har. I mange miljøer er det å lese Jo Nesbø en markør for dårlig smak. Jeg tenker at det får være måte på snobberi og er fornøyd med at jeg brukte noen timer på denne underholdningsromanen.

Terningkast 5