Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene,  og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.

Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og jeg spurte meg selv flere ganger mens jeg leste hvorfor jeg likte boka så godt. Svaret er at jeg falt pladask for fortellerstemmen til Haaheim. Hun har gode personbeskrivelser med fine vendinger og presise observasjoner, både i forbindelse med møter mellom mennesker og storpolitikk. Språket er godt, med innslag av ulike dialekter. Samtidig viser hun stor respekt og finfølelse i forhold til tidligere generasjoner.

Gode og gjenkjennelige tidsbilder

Noen av Haaheims slektninger har skrevet brev gjennom store deler av livet, brev som andre har tatt vare på og gitt til yngre slektninger,  andre har skrevet dagbok eller minneoppgave. Dette har gitt forfatteren mye godt materiale å bygge på, men den særegne stemmen er hennes egen. Her er et eksempel der hun forteller om mormora i Kirkenes:

”Tre ganger skjer det at livet går i stå for den margslitne mormoren min. Tre ganger mister hun seg selv. Sammenbruddene og sykehusoppholdene er blanke flater i familiens hukommelse. I minneoppgaven der mormor skrev om de viktigste hendelsene i livet, står det ingen ting. Det er som om det aldri har skjedd. ”

Jeg har lest en del selvbiografiske romaner i det siste og fikk lyst til å sammenligne Nordnorsk julesalme med både De urolige av Linn Ullmann og Neiden 1970 av Ingeborg Arvola. Ullmanns roman er lest og bedømt og funnet verdig en nominasjon til Nordisk Råd litteraturpris, men jeg mener at både Neiden 1970 og Nordnorsk julesalme er bedre. Men juryen som nominerer til disse prisene leser nok ikke Arvola og Haaheim. De leser ikke disse bøkene som forteller historiene om de som vokste opp i Finnmark og som ble i Finnmark tross armod og slit.  Både Arvola og Haaheim skriver om Øst-Finnmark og de beskriver tøffe tak, og en sterk vilje til å overleve både på kant og på lag med naturen og det de leverer holder et høyt litterært nivå.

Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. For nå sitter jeg nå her, utgrått  og snufsende etter å ha  blitt blåst av gårde av en debutant og jeg håper mange finner frem til denne skatten av en bok. En bok som er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”.

Terningkast 6