Gå til hovedinnhold

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 



Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen

Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.

Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson.
Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en del fantasy her, med et samisk vanntroll i en fremtredende posisjon. I tillegg flettes det inn mye kunnskap om gammel gårdsdrift, seterdrift og innlandsfiske. Jeg tar med et utdrag fra boka der Jenne skal farge et sauskinn med en teknikk og ingredienser som ikke kan kalles annet enn svært lokale:

”Hun kom på at hun ville gi skinnet farge av kvister av skierri, kanskje farge ulla i en rødbrun farge før hun kardet og spant garnet. Fargen visste hun var å finne i både mose og lav. Kvistene fra dvergbjørka, skierri, ville gi ulla på fellen en lys og varmoransje-gulfarge. Àhkku hadde lært henne at fargen festet seg mye bedre til ulla dersom hun støtte skifer til et fint pulver og blandet det i når fargen skulle kokes.” s. 184

Stor fortellerglede

Denne boka er utgitt på det som kalles ”Eget forlag”. Det vil si at forfatteren tar kontakt med et trykkeri, og gjør alt arbeidet med boka selv. Når man utgir bøker på denne måten har man ikke det store apparatet som hjelper de mer etablerte forfatterne til å få et godt sluttresultat. De aller fleste som leverer inn et manus og som får boka utgitt på et forlag må gjennom flere runder med manusvask og korrekturlesning før boka er klar for salg. Denne boka bærer tydelig preg av at den mangler disse gjennomgangene. Her er mange kommafeil, og/å feil og en del setninger som ikke henger helt sammen. Jeg bestemte meg veldig tidlig i lesningen at jeg ikke skulle fokusere så mye på det som manglet, og heller prøve å fange forfatterens prosjekt. Jeg syns Mona Tau Isaksen viser en stor fortellerglede og fantasi, og det er fine og til dels troverdige karakterer i et kjent landskap hun har klart å skrive frem. Det er sikkert veldig mange altaværinger og dalinger som vil ha stor glede av denne romanen. Jeg tror forfatteren er svanger med en oppfølger, og da håper jeg hun vil bruke mer tid på manus- og språkvask.

Kommentarer

  1. (Får litt fremmedfrykt når jeg vandrer inn her, fint, men litt skremmende. Du er den andre bloggen idag som plutselig har skiftet (eller jeg har sikkert fått med meg at dere har skiftet tidligere, men du vet, når man ser lik ut i 10 år, tar en tid for man venner seg. Noen av oss ihvertfall)

    Superlokalt. Jeg noterer, men styrter ikke til biblioteke, (eller ehm, trykkeriet).

    SvarSlett
    Svar
    1. Superlokalt - tror ikke du får tak i den andre plasser enn hos forfatteren, som virker veldig trivelig og dyktig på alle områder. Jeg var på boklanseringen, og da sa hun noe om prosessen som hadde ført frem til denne boka, og jeg likte veldig godt begrunnelsen hennes for å skrive, og noe av motivasjonen: Hun likte å skrive, og hun hadde jo klart å skrive en masteroppgave, så klart at hun kunne skrive en bok! Liker slikt!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...