Gå til hovedinnhold

Kathrine Nedrejord : Det Sara skjuler : Aschehoug : 160 sider


Publisert i Altaposten 21. oktober 2019 



Når det mørkner 

Kathrine Nedrejord er født i 1987. Hun vokste opp i Kjøllefjord, men har i de siste årene bodd i Paris. Hun debuterte i 2010 og har gitt ut en rekke bøker. I fjor fikk hun Havmannprisen for romanen Forvandlinga. I disse dager er hun på biblioteksturné i Finnmark der hun skal snakke om sitt forfatterskap. Det Sara skjuler er Nedrejords tredje ungdomsbok med handling fra Finnmark, og i denne boka er det i Karasjok historien utspilles. 

Det er Lajla og Sara som er hovedpersonene, og Laila har fortellerstemmen. Jentene går første året på videregående skole, og de har vært venner lenge, til tross for at de er svært forskjellige. Sara er lita og mørk, Lajla høy og lys, Sara stille og mutt, Lajla smilende og åpen. Men de har felles kulturell bakgrunn. Mødrene deres er av flyttsameslekt, og fedrene tilhører de fastboende.  Dette har ført til at jentene faller på yttersiden begge grupperingene. 

Lajla er flink å spille fotball, så god at hun blir tatt ut til landslagssamling i sin klasse. Sara har sin styrke i skolefag, hun får som oftest den høyeste karakteren og drømmen er å bli lege. Sara sin drøm ser ut til å knuses i tusen biter etter en fatal fredagskveld. Hun vil ikke fortelle hva som skjedde. Men hun er forandret. Noen har skadet henne. Er det voldtekt? Hvem har gjort det? Hvorfor forteller hun ikke? Hvorfor er hun så sint, så amper og så forandret? Lajla blir fortvilt, hun føler at hun mister venninnen, og hun vil vite hvem som har skadet Sara.

«Det er ikke mer enn litt over en måned sia det forferdelige skjedde.
Det kjennes som det har gått et år.
Så seig har tida vært.
Det må ha vært Sara som fikk tida til å gå før.
Tida med Sara. Latterkrampene, tingene vi gjorde, som ikke var så spesielle, bare vanlige. Det er det vanlige som har forsvunnet. Det er den vanlige Sara som er borte. Sjøl når hun prøver å være som før, prøver å spøke, tulle, late som ingenting, så er ikke øynene hennes med, og da blir jeg mer trist enn glad av det.» 

Han skal ikke slippe unna 

Etter en tid forteller Sara at hun er voldtatt. Men hun vil ikke fortelle hvem som har gjort det. Lajla bestemmer seg for å etterforske alle hun mener er mistenkt. I hustrige høstdager trasker eller sykler hun gjennom et øde Karasjok, fra hus til hus for å konfrontere den ene gutten etter den andre. Hvem har sett noe? Hvem har hørt noe? Hvem vet noe? Men Sara ønsker ikke Lajlas innblanding. For den som skadet Sara har også truet henne. Jeg dreper deg hvis du sier noe var beskjeden hun fikk fra ham. Og derfor tier Sara. 

Ungdomsbøker har ofte veldig markerte forskjeller som er med på å lage konfliktene i boka, og i denne boka blir kontrastene veldig tydelige. Det er mørkt og lyst, det er før og etter og det er de andre og oss. Dessverre er hovedtemaet, voldtekt, evig aktuelt, og boka er med på å rette fokus på seksuelle overgrep og hva som skjer både med de som blir direkte rammet og menneskene rundt. 

Boka er spennende på flere nivå, og det gjør at det blir vanskelig å legge den fra seg. Hvem var det som voldtok Sara, og kommer Lajla til å utsette seg selv for fare i jakten på ham? 

Språket er enkelt med mye bruk av dialog, og dialogene er like troverdige som handlingen i boka. Forfatteren viser at hun kjenner samiske forhold, noe hun blant annet viser med dialogen om politibetjenten og eventuelle slektskap med mistenkte. 

Jeg håper Kathrine Nedrejord fortsetter å skrive gode ungdomsbøker, og at hun fortsetter å gi oss bøker med handling fra Finnmark.

Terningkast 5 

Kommentarer

  1. Jeg ble veldig, veldig imponert over denne ungdomsromanen.

    Det beste av alt syns jeg var skildringen av hvordan Lajlas store drøm kommer helt i skyggen av fortvilelsen over å miste venninna.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...