Gå til hovedinnhold

Erlend Efskind : Der jorden henger i en snor : Gyldendal, 221 sider - Bokanmeldelse





Lettlest debutroman Publisert i Altaposten 27.3.2009

Forfatteren er utdannet jurist, og har arbeidet ved et stort advokatkontor. For to år siden sa han opp jobben for å bli forfatter på heltid. På hjemmesiden forklarer han litt om bakgrunnen for romanen, og innrømmer å ha brukt en del personlige erfaringer både fra studentlivet og yrkeslivet.

Hovedpersonen er Per Vian, en ung mann som har jukset seg til beste karakter på masteroppgaven. Han får jobb som advokatfullmektig i et stort firma, og der oppdager han fort at det er viktigere å tjene penger enn å gjøre det moralsk riktige. Per har vanskeligheter med å finne sin rolle, og han føler seg ofte alene.

Samtidig som Per sliter med jobben i firmaet, har han en del utfordringer på hjemmebane. Det er ikke ofte han har kontakt med foreldrene, og forholdet til vennene blir mer og mer sporadisk. Kjærlighetslivet går heller ikke slik han skulle ønske, og du må lete grundig for å finne positive egenskaper hos kvinnene han er i kontakt med.

Det er godt driv i historien, og forfatteren har et godt grep om språket. Stilen ligner en del på de første romanene til krimforfatter Tom Kristensen. Selv om dette ikke er en krimroman, er fortellingen til tider spennende og engasjerende. Temaene er blant annet grådighetskulturen og medmenneskelighet, ofte satt opp mot hverandre.
Det store minuset blir nettopp disse kontrastene i teksten. Følgende sitat, der Per beskriver foreldrene sine, viser litt av problemet:

”Jeg er vokst opp i et hjem der status og penger betyr alt og ingenting. Jeg har en mor som forfekter naturen som den eneste sanne verdi, og en far som stør om seg med damer og penger.”

Faren tenker bare på penger og makt, moren er psykisk syk, og bryr seg mest om såpeserier på fjernsynet. De språklige virkemidlene blir overtydelige og gjør historien forutsigbar. Den eneste snille advokaten går med hvit dress, de andre kler seg i svart. De sakene vi får innblikk i har samme symbolbruk. Eldre mennesker blir utsatt for komplott som er laget av yngre og hensynsløse mennesker.
Forfatteren stør om seg med stereotype utsagn om advokatmiljøet på en forenklet og overfladisk måte. I debutromaner kan man ofte se at forfatteren får større sikkerhet etter hvert som historien vokser frem, her er det omvendt. Plutselig blir løsningene for lettvinte, og da holder det dessverre ikke helt til mål.

Terningkast 3

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam