Gå til hovedinnhold

Å være redd



Var ute og gikk tur med hunden min nå, og da møtte vi en liten gutt på 6-7 år. Han var kjemperedd for hunder, men det sa han ikke. Men det lyste redsel av han. Situasjonen var slik: Jeg gikk bortover gang og sykkelstien, en lang flat slette, og ca 50 meter før vi møter gutten begynner han å rope: - æ e allergisk mot hunda!!! Jeg hadde hunden i kort kort lenke, og gikk bare videre. Neste rop var mer hysterisk: - Æ e kjempeallergisk mot hunda, kom ikke nærmere! Da var det ca. 40 meter mellom oss. Jeg ropte til gutten at jeg skulle stå helt rolig og vente til han kom forbi. Gutten nærmet seg da sakte, og vi begynte å ropeprate til hverandre. Han: - Æ kan ikke nåkka for at æ e allergisk, æ e bare født sånn. - Jaja, sa æ, det e no helt greit. Se her, no sitt hunden min helt stille, og æ trør på lenka, sånn at han ikke kan røre sæ i det hele tatt.
Da nærmet gutten seg kjempesakte, og tok en runde forbi oss, mens han stirret helt vilt på hunden min. Og jeg visste at han ikke var allergisk, men kjemperedd.

Før jeg fikk min hund var jeg nesten like redd for hunder som den lille gutten. Jeg har klatret i trær, sprunget inn i huset til ukjente mennesker, inn i biler, kjeftet på stakkars uskyldige hundeeiere som har hatt hunden løs i lysløypa. (Han ene jeg kjeftet på er naboen min i dag. Han sier at det var en minneverdig episode. Jeg var så sint at han ikke skjønte hva jeg sa, men han forsto at jeg var livredd, og helt uten grunn). Ihvertfall, nå er jeg ikke lenger redd hunder, og hva var kuren?
Jo, å få seg en helt egen hund slik at jeg skjønte at hunder er fantastiske skapninger som jeg rett og slett elsker. Men stakkars lille gutt....
Etiketter:

Kommentarer

  1. Anonym28. april 2009 kl. 20:58

    Jeg har det litt som deg. Var vanvittig redd hunder da jeg var liten. Dette snudde, og nå har jeg hatt hund i over 20 år.
    Det er kjipt å være så redd.

    SvarSlett
  2. Anita Steigre30. april 2009 kl. 11:14

    Jepp - ikke trygg på hunder, dvs. redselen har moderert seg til at det knyter seg i magen mens jeg uanfektet og tilsynelatende med stor ro ignorer dyret som går forbi meg. Det funker. Er derimot dyret løst, passer jeg på å ha en sten i lomma som jeg liksom kan kaste etter dyret (har ikke trengt å bruke steinen mer enn en gang på pilegrimsturen; det var leggen min eller dens) Er venn med opptil flere hunder og liker de godt, men noen stor hundevenn blir nok ikke jeg heller før jeg eventuelt går til anskaffelse av en.. stakkars gutt, ja. Men han lærer seg nok noen flere triks etterhvert som han vokser.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer