Anna Gavalda : Lykka er ein sjeldan fugl : Samlaget, 622 sider

Franske forviklinger - publisert i Altaposten 20.5.209

Anna Gavalda fikk sitt store gjennombrudd med romanen ”Saman er ein mindre aleine”, som ble utgitt i Norge i 2005. Det var en roman jeg elsket, og jeg har anbefalt den så ofte at enkelte av mine bekjentskaper er grundig lei av maset mitt. Så nok om den. Men forventningene mine til ”Lykka er ein sjeldan fugl” var ganske store. Og hva skjer når forventningene blir for store? Jo, man kan bli skuffet. Det var nettopp det som skjedde med meg denne gangen. Jeg trodde jeg skulle åpne boken, fortape meg i teksten og storkose meg fra første til siste side. Men jeg leste og leste, og etter 170 sider var jeg litt smålei.

Hovedpersonen er Charles Balanda. Han er en suksessrik arkitekt som bor i Paris sammen med kona Laurence og hennes tenåringsdatter. Charles reiser mye i jobben, og når han en sjelden gang er hjemme er det huset tenåring han prater med. Kona er opptatt med sine egne saker, som blant annet inkluderer flere elskere. Charles er frustrert og på vei inn i en depresjon da han får et brev som skal forandre livet hans. Brevet har ingen avsender, og består av tre ord: Anouk er død.

Gavalda kan skrive, og hun beskriver den franske landsbyga med slik kjærlighet at jeg har lyst til å melde adresseforandring med en eneste gang. Her er det varme sommerdager, lykkelige barn, hyggelige mennesker, god vin og deilig mat.

Språket er vakkert, og når historien tar av er det ikke noe annet jeg vil enn å lese videre. Men før vi kommer dit er det mange sider med halve setninger som må passeres. Det er mye dialoger, og Charles snakker like ofte med seg selv som med andre. Jeg fikk ikke den gode Galvalda-følelsen før Kate kommer inn i boka. Kate som bor i utkanten av en liten fransk landsby og som har gårdstunet fullt av unger og dyr. Med Kate kommer spenningen, kjærligheten, og de gode følelsene. Siste halvdel av boka er en sann fryd å lese.


Terningkast 5