Ingvar Ambjørnsen : Opp Oridongo : Cappelen Damm, 271 sider

Symbolske reiser Publisert i Altaposten 18. november 2009

I Ingvar Ambjørnsens siste roman er handlingen lagt til Vaksøy, en oppdiktet liten øy på nordvestlandet.

Jeg-fortelleren er Ulf Vågsvik. Etter en strevsom ferd opp Oridongo skiftet han navn. Hva han het før, får vi ikke vite.

Vi blir kjent med Ulf etter at han har bodd en stund på øya. Til Vaksøy flyttet han da den symbolske reisen han tenker på som Opp Oridongo, var gjennomført. Ulf vokste opp i en blokkleilighet i Oslo, og hadde ingen spesiell tilknytning til øya. Men mens han var på sin reise, (som jeg tror er fengselsopphold eller innleggelse på psykiatrisk sykehus) begynte han å motta brev fra en ti år eldre kvinne. Brevene var fra Berit som var blitt enke for noen år siden. Berit inviterte Ulf på besøk. Men Ulf ville ikke på besøk, han ville flytte for å bo sammen med henne. Og da han ensom og sliten ankom øya ble han tilbudt et rom i huset til Berit.

Vaksøy er et samfunn preget av fraflytting og nedleggelse av offentlige tilbud, og gleden er derfor stor når det blir kjent at en nederlandsk familie, Klerkene, vil bosette seg her. Snart er alle opptatt av Klerkene, og det gamle skolebygget settes i stand på dugnad. Her skal den nye familien få bo. Ulf hjelper til så godt han kan, men han grubler mye og har lange samtaler med den avdøde mannen til Berit.

”På den annen side har jo årene lært meg, rettere sagt tvunget meg til å akseptere at jeg fra tid til annen går rundt med en diger bjelke i øyet, for nå å si det på den måten, og jeg holder meg klokelig fra å drøfte Klerkenes for tidlige ankomst med Berit, for hun har den vesle skavanken at hun lett henfaller til ironi, ja til rene spydigheter, og så vil jeg vel få høre det. ”

Godt kjent med Berit blir vi ikke, men vi forstår at hun er en viktig, ja kanskje nødvendig del av livet til Ulf som hele livet har lengtet etter å tilhøre ett fellesskap. På Vaksøy gjør han nettopp det. Men i fellesskapet er det også rammer og restriksjoner, og Ulf er et menneske som må ha kontroll på situasjoner og ting rundt seg.

Språket er lett og ledig, og for meg som elsker Ambjørnsens forfatterskap er hver ny utgivelse noe jeg gleder meg stort over. Innledningsvis bød boka likevel på en del motstand, og jeg kjente meg en smule urolig. Skulle dette bli nok en bok om underlige menn på underlige plasser? Norske skjønnlitterære forfattere har servert mange historier om ensomme misforståtte mennesker, og jeg er ganske mett av akkurat det. Heldigvis viste det seg at Ambjørnsen som vanlig hadde mer å by på, og utover i boka trivdes jeg bedre og bedre. Ulf er en mann jeg har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med, og det viser seg at hans erfaringer på reisen opp Oridongo kommer til nytte også på en liten øy ved storhavet. God bok!

Terningkast 5