Gå til hovedinnhold

Simon Montefiore : Sasjenka : Cappelen Damm, 600 sider

Dramatiske hendelser i en roman som periodevis er veldig god


Romanen er i 3 deler, og begynner i 1916 i St. Petersburg. Hovedpersonen er den 16 år gamle Sasjenka Zeitlin. Hun tilhører overklassen, og er elev ved Smolnyinstituttet for høyvelbårne unge frøkener. Hun har barnepike, den engelske kvinnen Audrey Lewis, eller Lala som Sasjenka kaller henne. Sasjenkas foreldre lever i et kjærlighetsløst samliv, og faren arbeider mye. Moren er i miljøet rundt tsaren, og hun kjenner Gregorij Rasputin godt. Morens bror er kommunist, og gjennom samtaler med ham har Sasjenka også blitt kommunist. Hun blir arrestert og satt i det beryktede Krestijfengselet. På grunn av familiens ressurser blir hun ikke lenge der, men Sasjenka er nå blitt en svoren kommunist.

I del to er vi kommet frem til 1939, og vi er i Moskva. Det er fremdeles Sasjenka som er hovedpersonen, og vi befinner oss nært Stalin og Berija, både i forhold til hendelser og hvor i maktapparatet fortellingen har fokus. Skal ikke si så mye mer, vil ikke avsløre noe for den som ønsker å lese boka.

I del tre er vi i vår tid, og det er fremdels Moskva som er hovedsetet. Vi får svarene på alt vi lurer på, og det var jeg veldig fornøyd med!

Hva syntes jeg om boka?

I del 1 og del 3 er teksten faretruende nær kiosklitteratur noen ganger. Rik far, alkoholisert mor og vakker og trassig datter, og en oppofrende barnepike som elsker den skjønne Sasjenka mer enn hun elsker livet. Ja, det er litt vel klisjeaktig noen plasser, men likevel likte jeg boka godt. Del to er best, kanskje fordi det ikke er mulig at lage den veldig klisjeaktig? Du skjønner hva jeg mener hvis du leser boka. Blandingen av oppdiktede personer og personer som virkelig har levd, ga teksten ekstra nerve. Jeg likte boka godt og har ingen problemer med å anbefale den til noen som liker å lese historiske romaner.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...